Innhold
- Utviklingshistorien for settefiskanleggene
- Utviklingshistorien for sjøanleggene
- Størrelse og investeringsnivå resulterte i en strukturendring og teknologifokus
Historien er viktig for å forstå bakgrunnen for teknologiutviklingen
For å forstå bakgrunnen for teknologiutviklingen og hvorfor anleggene ser ut som de gjør i dag samt lokalisering, vil kjennskap til historien og konsesjonsordningen være nyttig. Selv om konsesjonene i stor grad har vært styrt etter tonnasje laks i sjøen kan historien om utviklingen fortelles fra både settefisksiden og matfisksiden.
Utviklingshistorien for settefiskanleggene
Ved begynnelse av dagens oppdrettsnæring rundt 1970, var settefiskanleggene små og de fleste lå i nærheten av elver eller vann med rike vannressurser. De fleste settefiskanleggene lå også ved kysten for å sikre tilgang på sjøvann for å få laksen til å #smoltifisere. Dette gjorde det mulig å transportere smolten sjøveien med brønnbåt til matfiskanleggene, selv om biltransport også var vanlig i starten. De større settefiskanleggene på den tiden produserte noen hundre tusen fisk årlig og smoltstørrelsen lå på 20-30 gram.
I løpet av 1980-tallet økte etterspørselen etter settefisk til merdanleggene i sjøen, da det ble gitt flere konsesjoner som tillot økt produksjon. Settefiskanleggene økte produksjonen ved å heve vanntemperaturen slik at fisken vokste raskere og de slapp å ha fisken så lenge i anleggene. Tidligere hadde anleggene produsert fisk uten særlig oppvarming av vannet, og det tok vanligvis to til tre år fra rognen kom inn på settefiskanlegget til smolten ble levert til merdanleggene på forsommeren. Oppvarming av vannet gjorde at det ble mulig å levere fisken litt over ett år etter at rognen ankom settefiskanlegget. Denne smolten ble omtalt som ettåringer.
Behovet for økt vanntemperatur i settefiskproduksjonen gjorde at det måtte bygges anlegg for oppvarming av vannet. I starten var dette enkle anlegg som brukte strøm eller olje for direkte oppvarming. Etter hvert ble varmepumper og varmevekslere tatt i bruk, og dette resulterte i store energianlegg med effektiv utnyttelse av den tilførte elektriske energien.
Oppvarming av vannet førte imidlertid til en ny utfordring. Når fisken vokser raskere, trenger den mer oksygen, men varmere vann bærer med seg mindre oksygen. Derfor måtte vanntilførselen og størrelsen på inntaksledningene til anleggene økes. Imidlertid hadde mange anlegg ikke denne muligheten for de hadde ikke vannkilder hvor det kunne tas mer vann ut av. Som et resultat, ble produksjonen på noen av anleggene med begrenset tilgjengelig vann stoppet, og disse anleggene ble lagt ned.
Samtidig med at settefiskanleggene jobbet med å dekke det økte vannbehovet for å korte ned produksjonstiden, ble man klar over muligheten å tilføre ren oksygengass til vannet. Dette resulterte i at mengde fisk som kunne produseres på samme vannmengde kunne økes. Alle settefiskanlegg bruker i dag slik teknologi med tilførsel av ren oksygengass til vannet. Figur # nedenfor viser et utendørs settefiskanlegg med tilførsel av oksygengass.
Etterspørselen etter settefisk fortsatte å stige, samtidig som det var ønskelig å få en større settefisk. På 1980- og 1990-tallet økte smoltstørrelsen først til 40-50 gram, men siden har denne fortsatt og øke. I dag er det ønskelig å sette fisk i sjøen som veier minst 80 gram, og gjerne større.
Sykdomsbilde i sjøen har også påvirket fiskestørrelsen, da det etter hvert ble utviklet vaksiner og all fisk ble stikkvaksinert. For å få god effekt av vaksinen må fisken være over en viss størrelse (minst 35 g) og i tillegg gå en viss periode i ferskvann etter vaksinering for at vaksinen skal virke effektivt, 4-6 uker. Resultatet er at en sjøvannsklar vaksinert settefisk vil være minst 60-70 gram. Derved økte både størrelsen og antallet fisk som settefiskanleggene produserte.
Særlig på ettervinteren, da det var mye fisk i anleggene og lite tilgjengelig vann på grunn av frost og snø, ble vannmangel igjen et problem for settefiskanleggene. Det var også årsaken til produksjon av settefisk utenfor tradisjonell sesong som er på våren, gjerne mai-juli når laksen er litt over et år gammel. På denne årstiden vil laksen smoltifisere i naturen og tilpasses livet i sjøen, selv om villlaksen vanligvis er vesentlig eldre enn oppdrettslaksen. Årsaken er at villaksen lever ved kaldere vanntemperaturer i elvene og tilgangen på føde er lavere, selv om smolten kan være 1–2 år gammel i noen sørlige elver, men opp til 6–7 år i nordnorske elver. For å kunne produsere en sjøvannsklar smolt utenfor den tradisjonelle sesongen, måtte det gjøres justeringer som påvirket oppbyggingen av settefiskanleggene.
Ettårrig laks smoltifiserer om våren med økende daglengde og økende temperatur etter at den har gjennomgått en naturlig kald og mørk vinterperiode. For å oppnå de fysiologiske endringene som er nødvendige for at laksen skal takle et liv i saltvann om høsten, samme år som klekking, ble tilveksten til fisken fremskyndet ved økt temperatur og så måtte det lages en kunstig vår på settefiskanleggene. Dette var opphavet til det som kalles #høstsmolt eller nullåring.
Produksjonen av nullåring startet på slutten av 1980-tallet, men ble først tatt i allment bruk i næringen et stykke inn på 90-tallet. Ved denne omleggingen av produksjonen kunne mye av fiskebiomassen overføres til sjø om høsten slik at problemene med mye fisk og lite vann på senvinteren kunne unngås. Ved å spre smoltutsettet både om våren og om høsten kunne matfiskanleggene også tilby slakteklar laks over et lengre tidsrom, ikke bare når vårmolten var klar for slakting. Med muligheten for settefiskanleggene å produsere både nullårig og ettårrig smolt, kunne den samlede produksjonen økes betydelig, enten i antall, vekt eller begge deler. Denne nye tilnærmingen tillot altså en økning i produksjonen ved settefiskanleggene, da den gjennomsnittlige produksjonstiden ble kortere, og oppbyggingen av biomasse ble fordelt både på våren og høsten.
Endringen av produksjonsmetode krevde tilpasning av anleggsoppbyggingen, der anleggene måtte ha mulighet til å styre lyset for å lage en kunstig vår. Dette innebar for eksempel en overgang fra en syklus med 12 timer lys og 12 timer mørke (perioden april-juni) til døgnkontinuerlig lys (perioden juni-september). Lystett overbygging av tankene med laks ble derfor nødvendig. I tillegg måtte veksten til fisken økes slik at den ble stor nok til å vaksineres og settes ut. Dette ble gjort ved å øke og styre vanntemperaturen fra fisken var mindre. Resultatet var større og bedre oppvarmingsanlegg som igjen krevde mer tilførselen av oksygengass til vannet.
Det mest brukte lysregimet var å sette fisken på 12 timer lys og 12 timer mørke når fisken var stor nok (typisk > 20 g). Varigheten var vanligvis rundt 6 uker. Deretter blir fisken satt over på 24 timers lys i 3-8 uker. I løpet av den siste perioden smoltifiserte fisken og ble klar for overføring til sjø.
Det var bare den største fisken i fiskegruppen som ble satt på lysstyring for å bli klare for å smoltifisere på høsten. Denne produksjonsformen innebar økt behov for størrelsesorering av fiskegruppen tidlig i syklusen. Gjennom slike tiltak ble det også behov for andre og bedre testmetoder for å dokumentere at laksen virkelig var smoltifisert og klar for overflytting til sjøen, og nye og bedre tester ble utviklet.
Utover 2000 tallet steg behovet igjen for mer settefisk samtidig som det var ønske om en stadig større fisk ved utsett. Settefiskanleggene utnyttet det tilgjengelige vannet sitt maksimalt og tilsatte store mengder oksygengass. Dette førte til et nytt problem, som var høy konsentrasjon av CO2 gass i avløpsvannet fra fisketankene, noe som gikk utover velferden og veksten til fisken. Med høye tettheter og rask vekst skiller fisken ut mye CO2 som akkumuleres i vannet til skadelige nivåer, hvis vannutskiftingen i fisketankene går for sakte og vanntilførsel er for lav. Dette gjorde at settefiskanleggene begynte å ta ut en delstrøm fra oppdrettskarene hvor en fjernet CO2 gassen i vannet før det ble ført tilbake i karet igjen. Dette var også starten på bruk av resirkulering/ gjenbruk av vannet. På denne måten kunne mengden fisk produsert på den tilgjengelige mengde nytt vann økes igjen. Men dette krevde igjen installasjon av ny teknologi på anleggene, luftere eller også kalt avgassere for å fjerne CO2 gassen fra vannet.
Behovet for smolt, og nå gjerne større smolt, fortsatte å øke. Selv om CO2 produsert av fisken ble fjernet oppsto et nytt problem, som var at konsentrasjonen av ett annet stoffskifteprodukt fra fisken i tankene ble for høy i forhold til best mulig vekst og fiskevelferd. Fisken skiller ut ammonium over gjellene og dersom det ikke dette tynnes ut ved tilførsel av tilstrekkelig mengde nytt vann, vil det kunne resultere i at konsentrasjonen i tanken blir høy og skadelig for fisken. For å kunne gjenbruke mer vann måtte derfor disse forbindelsene fjernes fra vannet før det kunne brukes igjen. Ny teknologi måtte derfor igjen installeres og her falt valget på bruk av biologiske filtre med spesielle typer bakterier som tar opp ammonium som fisken har skilt ut i vannet. Bakteriene skiller ut stoffet nitrat som er mindre skadelig for fisken.
For at slike filtre skal virke best mulig, må partiklene i vannet fjernes først. Filtre for fjerning av partikler (fôrspill og gjødsel) måtte derfor installeres i gjenbruksvannkretsen. Det er anlegg hvor alle disse vannbehandlingskomponentene er installert som i dag omtales som RAS eller resirkuleringsanlegg. Med denne utviklingen, har de opprinnelig enkle settefiskanleggene som ble etablert i starten av oppdrettsnæringen, med minimalt behov for teknologi, blitt til et komplekst prosessanlegg med behov for avanserte overvåkingssystemer og kontinuerlig tilsyn.
I dag ser vi at noen ønsker å fortsette å øke gjenbruksgraden ytterligere og produsere enda mer fisk på mengde tilgjengelig nytt vann/råvann. Dette kan gi problemer med for høye konsentrasjoner av nitrat, og det kan bli nødvendig å ta i bruk nye renseprosesser som fjerner nitrat. Anlegg som tar i bruk slik teknologi, er også begynt å komme i drift. Den teknologien som ofte brukes her utnyttet også bakterier, men disse bakteriene omdanner nitrat til nitrogengass som kan luftes ut av vannet og derved fjernes helt. Denne delprosessen omtales som denitrifikasjon. På denne måten får et settefiskanlegg mer og mer likheter med et akvarium, bare at det er mye større og at en ønsker raskest mulig vekst på fisken.
En tidlig løsning som kom opp når settefiskanleggene fikk utfordringer på vanntilgang, var å gradvis øke bruken av sjøvann på anleggene etter hvert som fisken vokste. Tidligere var det vanlig å bruke sjøvann på slutten av perioden på settefiskanlegget for å tilpasse fisken til livet i sjøvann. Etter hvert kom det frem at bruken av sjøvann kunne føre at smitte kom inn i anlegget og at fisken som ble sendt ut fra anleggene kunne ta med seg smitte til sjøanleggene. Det ble derfor satt krav om bruk av #desinfeksjonsanlegg for å kunne bruke sjøvann på settefiskanleggene. For å få sjøvann inn i anleggene måtte vannet pumpes som også påførte settefiskanleggene en ekstra kostnad. Mengden sjøvann som kunne brukes var også begrenset i forhold til mengden ferskvann som totalt ble brukt på et settefiskanlegg. I perioden med inntak av sjøvann ble det også registrert utfordringer med blanding av sjøvann og ferskvann, spesielt i forhold til metallioner og særlig aluminium som førte til fiskedød («#blandsoneproblematikk» og gjelleskader). I tillegg til at sjøvann ga mer vann var det også andre fordeler knyttet bruk av sjøvann, eksempelvis muligheten til effektiv behandling av sopp og økt #bufferkapasitet i vannet (evnen vannet har til og holde en konstant #pH).
Utviklingshistorien for sjøanleggene
I starten av oppdrettsnæringen ble det prøvd ut ulike enkle teknikker som basseng på land, avstengte sund og inngjerdinger i sjøen. Imidlertid tok teknologien med flytende notposer over helt, omtalt som merder. I figur 3 er ulike typer oppdrettsenheter som ble brukt i tidlige stadier av oppdrettsnæringen.
Oppdrettsmerdene var poser som ble holdt oppe av en flytekonstruksjon (blåser), og med vekter i bunnen av notposen. Det ble gjerne lagt planker oppå blåsene slik at det var mulig å gå rundt på merdene. Dette var en meget enkel og rimelig teknologi. Fisken ble plassert opp i posen som var laget av nett (notmateriale) slik at vannet kunne strømme naturlig gjennom posen. De naturlige vannstrømmene i havet sørget for tilførsel av nytt oksygenrikt vann og fjernet avfallsstoffer produsert av fisken slik at vannkvaliten for fisken var tilfredsstillende. Det vil si at det trengtes ikke tilførsel av annen energi enn det vannstrømmen naturlig ga.
Figur 3. I starten var oppdrettsmerden enkle konstruksjoner som lå veldig skjermet og tålte lite sjøgang.
I oppstarten av lakseoppdrettet var bruk av oppdrettsmerder en gunstig teknologi som trengte lite oppfølging. Fisken ble satt ut i nøtene og vokste frem til den nådde en ønsket størrelse slik at den kunne slaktes. Fisken ble fôret, gjerne for hånd (Figur 4), og noe særlig annen oppfølging var det ikke behov for med unntak av notskifter som var enkelt på de relativt små posene som ble brukt på denne tiden.
Lokaliteten som ble brukt var godt skjermet for vær og vind, og konstruksjonene var enkle og rimelige. Gangveien på merdene, som også fungerte som oppheng og utspilling av posen, var da av tre og isopor som ble brukt som oppdrift. Merdene hadde enten firkantede eller mangekantede former (6 eller 8 kantede). Samtidig med teknologiens gradvise forbedring, ble runde merdkonstruksjoner tatt i bruk. Disse var bygget av luftfylte/skumfylte plastrør. Introduksjonen av disse runde merdene var et stort fremskritt da disse konstruksjonene var vesentlig mer robuste. Plastrørene sørget både for oppdrift og utspilling av notposen (beskrevet nærmere senere). Merdene fungerte bra som produksjonsenheter, og laks ble oppdrettet med stor etterspørselen og til gode priser. Derfor var det ønskelig å øke produksjonen.
I 1973 ble konsesjonsordninger innført, som var en begrensning i kubikkmeter notvolum. Det vil si at hver oppdretter som hadde konsesjonen fikk tillatelse til å produsere fisk i et gitt volum. Måten dette volumet ble regnet ut på var å ta det effektive overflatearealet av merden og gange med 0,625 og så deretter multiplisere med en fast dybde på 5 m, uavhengig av hva dybden var i virkeligheten.
I løpet av 1973-1978 ble det gitt 91 konsesjoner. På grunn av overproduksjon, ble det vanskeligere å få konsesjon fra 1978 – da ble konsesjoner gitt når myndighetene gjorde dem tilgjengelige.
Ingen tenkte på det tidspunkt at merdene etter hvert ville bli mye større. En vanlig merdstørrelse på firkantede merder var på den tiden 5x5x5 meter og sirkelformede merder hadde en omkrets på 20 -30 m. Den enkleste måten å øke fiskeproduksjonen for å tilfredsstille den økende etterspørselen etter fisk i markedet, var å sette mer fisk i de enkelte merdene som oppdretterne hadde konsesjon til å drive. Mange begynte også å bruke dypere merder, med dybder på 10 og 15 m, som resulterte i at de fikk et mye større volum å produsere på i forhold til det konsesjon var tiltenkt. I konsesjonen var det spesifisert en fast 5 m dybde, uavhengig av den faktiske dybden på merdene. Det ble også prøvd ut kreativt design av notposer, ved at de fikk flaskeform, slik at overflatearealet i konsesjonen var lite og konstant, mens det faktiske oppdrettsvolum var betydelig større (Figur 5).
Den økte produksjon på lokalitetene gav imidlertid negative konsekvenser. Vannstrømmen var for liten og med mye fisk i merdene ble ikke nok utskifting av vann til å sikre et godt vannmiljø. Vannutskiftingen (vannstrømmen) var ikke tilstrekkelig til å frakte bort avfallsstoffene som fisken produserte, som også medførte opphoping av avfallsstoffer rett under oppdrettsmerdene og bunnforholdene og bunnfaunene endret seg vesentlig. Enkelte steder var det så mye avfall på bunnen at alt oksygen som var i vannet ble brukt opp til å bryte det ned dette avfallet (organisk avfall), og det oppstod nedbryting av dette organiske avfallet uten tilgang på oksygen. Denne nedbrytingen av organisk avfall førte til dannelse av skadelige gasser for fisken, som metan og hydrogensulfid. Når disse gassene ble dannet i bunnsedimentene under merdene og steg til overflaten gjennom merdene hvor oppdrettsfisken befant seg, førte det til fiskedød. For å redusere dette problemet ble det blant annet satt ut strømsettere for å sette vannet i bevegelse og derved sørge for tilstrekkelig vannutskifting. Imidlertid var dette var en løsning som krevde tilførsel av elektrisk energi og var ikke særlig effektiv.
Bruk av lokaliteter med begrenset vannstrøm var derfor ikke særlig bærekraftig, og noe måtte gjøres. Løsningen var å ta i bruk lokaliteter med mer strøm. Fra myndighetenes side ble det også innført et system som skulle sørge for at bunnfaunaen under oppdrettsmerdene ikke skulle forstyrres. Før og under produksjon ble det satt krav om at det skulle tas sedimentprøver på havbunnen under oppdrettsmerdene. Dersom prøvene viste endringer måtte produksjonen på lokaliteten reduseres og brakkleggingsperioden forlenges (perioden uten fisk på lokaliteten; nærmere beskrevet under #miljøovervåking av bunnpåvirkning av marine akvakulturanlegg, NS 9410, innført i 2000).
De fleste av lokalitetene som ble benyttet i starten av oppdrettstiden er derfor ikke i bruk i dag. Flytting av anleggene til lokaliteter med mer strøm og mer bølger økte kreftene på merdkonstruksjonen og resultatet ble havarier eller delvis havarier av flere anlegg. Dette resulterte også i rømming av fisk. Rømming av oppdrettsfisk er uønsket, og reglene for oppdrett i merder i sjøen ble derfor skjerpet og det ble innført nye retningslinjer som skulle sikre at utstyret tålte de kreftene det ble utsatt for (NS 9415).
Før en lokalitet kunne tas i bruk måtte den nå klassifiseres basert på strøm- og bølgeforhold, og anlegget måtte være sertifisert for den gitte lokalitetsklassen. Merdene og tilhørende #forankingssystemer skulle tåle mer strøm og bølger og følgelig steg kostnadene. Under denne perioden (#) økte størrelsen på oppdrettsmerdene betraktelig. Siden det er mer kostnadseffektivt per m3 oppdrettsvolum å produsere en større oppdrettsmerd enn en liten, var dette en naturlig utvikling. I dag brukes enkelt merder som har en omkrets på opptil 200 m (62 m i diameter) og en dybde på opptil 50 m. Slike merder rommer et volum på i størrelsesorden 160 tusen m3. For å sette det i perspektiv tilsvarer volumet en oppdrettstank på land med en diameter nær 100 m og 20 m vannhøyde.
I 1985 kom en ny akvakulturlov. Oppdrettere måtte ha to konsesjoner som gikk på tillatt mengde og i tillegg konsesjon for det geografiske området. Det historiske volument på 8000m3 ble utvidet til 12 000 m3 og den maksimalt tillatte tettheten i merdene i sjøen ble satt 25 kg/m3.
Konsesjonene var evigvarende produksjonsrettighet.
Etter hvert som produksjonen av fisk i oppdrettsmerdene økte steg også sykdomsproblemene, siden mange individer på et begrenset volum økte risikoen for smittespredning. Ved kontinuerlig bruk av samme lokalitet i generasjon etter generasjon kunne også ny fisk som ble satt ut på en lokalitet bli smittet av fisk som allerede var på lokaliteten. Derfor begynte oppdretterne å bruke flere lokaliteter og myndighetene satte som begrensning at kun en generasjon av oppdrettslaks kunne settes ut per lokalitet per år.
Figur 7. Tid det tar for fisken å nå en slaktevekt på 4 kg, fra 1970 til i dag.
Senere, iløpet av når ble det også satt krav om at en lokalitet måtte være tom for fisk i en viss periode etter at fisken var slaktet ut, kjent som brakklegging. Med en slik praksis fikk oppdrettslokalitetene mulighet til å «hvile» mellom utsettene og de komme tilbake til naturlig tilstand. I dag er det et krav om brakklegging i minst 2 måneder mellom hvert utsett. Hvis det viser seg at lokaliteten er overbelastet (basert på bunnundersøkelser) og at de ikke gjennomrettes i forhold til naturlig tilstand i tilstrekkelig grad i løpet av denne brakkleggingsperioden kan det bli et krav om lengere brakkleggingsperiode, nedtrekk i biomasseproduksjon eller flytting av anlegget.
Innrapportering av produksjonsdata fra oppdrettsnæringen begynte i 1996, da fôrkvoter ble innført som produksjonsregulerende tiltak i næringen. For å kunne kontrollere fôrforbruk i næringen ble det innført en rapporteringsordning. I 2005 gikk man over fra fôr til MTB (maksimalt tillat biomasse) som måleenhet i produksjonsreguleringen for å få bedre kontroll på mengden fisk som ble produsert. Dette begrepet angir den maksimale biomassen en konsesjon kan utgjøre, det vil si et tak på hvor mange tonn fisk som til enhver tid kan stå i sjøen på det aktuelle anlegget, vurdert ut fra beliggenhet og miljøforhold på stedet. De eksisterende konsesjonen som gikk på beregnet volum, ble gjort om til 780 tonn eller 945 tonn (lengst nord i landet) maksimal stående total fiskemengde. Når det senere snakkes om en konsesjon, tilsvarer dette en MTB.
Fordelingen av den totale biomassen for konsesjonen eller konsesjonene (alle har flere) på lokalitetene, var opp til oppdrettere å avgjøre, men alle lokaliteter som skulle brukes måtte være godkjent for utsett av fisk. Hvis kun en lokalitet ble brukt til en konsesjon, kunne det følgelig stå maksimalt 780 tonn fisk i merdene som var lagt ut på denne lokaliteten. Om dette volumet ble overskredet, kunne det resultere i bøter og mulig inndragning av konsesjonen. Hadde oppdretterne flere konsesjoner kunne de brukes på samme lokalitet, men lokalitetene måtte være godkjent for den aktuelle biomassen slik at de tålte den miljøbelastningen som oppdrettet påførte, i samsvar med retningslinjene for bunnpåvirkningen (NS9410).
Det hadde lenge vært fokus på sykdom, men nå ble også fiskevelferd stadig viktigere. Samtidig som MTB produksjonsreguleringen kom i 2005, ble det satt mer og mer i fokus for å sikre at fisken ikke gikk for tett i merdene, og det ble satt en grense for maksimal grense for tetthet på 25 kg fisk per m3 oppdrettsvolum i merdene. Det betød at det ble satt et øvre tak på 2,5 % av volumet inni oppdrettsmerden kunne fylles med fisk og at de resterende 97,5 % skulle være vann. Dette var også et viktig grep for å begrense sykdomsspredning.
I de siste årene har kun få nye oppdrettskonsesjoner blitt tildelt for matfiskproduksjon i sjøen. De ordinære konsesjonene har hatt en betydelig kostnad (over 200 mill. per MTB), når de har blitt auksjonert bort til høystbydende. I Figur #, er utviklingen i tildelingskapasiteten for produksjonen av matfisk vist for laks, ørret og regnbueørret for hvert av de 13 produksjonsområdene i perioden 2017-2022.
Det har imidlertid vært tildelt konsesjoner til spesielle formål, eksempelvis såkalte #grønne konsesjoner, #FoU konsesjoner, #visningskonsesjoner og #undervisningskonsesjoner. Disse tillatelsene har myndighetene hovedsakelig gitt for å stimulere til uttesting av nye produksjonsformer eller ny teknologi for å sikre en fortsatt bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen. Eksempelvis har nye metoder for å begrense problemet med lakselus blitt testet i fullskala, tiltak for å forebygge rømming, teknologier for å kunne oppdrette laks på mer værutsatte lokaliteter (havmerder), eller for å kunne produsere laks i lukkede merder. Dette viser igjen hvordan myndighetene gjennom konsesjonsordningen har kunnet styre utviklingen i laksenæringen og fremme bruken av nye produksjons- og anleggsteknikker.
Med bruk av mer eksponerte lokaliteter og økningen i størrelsen på oppdrettsmerdene, økte behovet for effektiv og pålitelig fôrtildeling til fisken i merdene. Samtidig var det kun et fåtall anlegg med landgang ut til fisken eller med en umiddelbar nærhet til land. Dette gjorde det vanskelig og tidkrevende med fôrtransport fra land og effektiviseringen knyttet til fôrtildeling økte.
Utfordringen med effektiv og tilstrekkelig fôrtildeling resulterte i at fôrflåter og sentralfôringsanlegg ble utviklet. Fôrflåtene ble konstruert og bygget for å lagre store menger fôr i nærheten av oppdrettsmerdene, med installerte muligheter for automatisk utfôringsanlegg til merdene.
Fôringsanleggene er automatiserte systemer som tar fôret fra fôrsiloer og transporterer det gjennom fôrslanger ut til oppdrettsmerdene hvor det fordeles til fisken. Tradisjonelt har luft vært den foretrukne måten å transportere fôret på, men transport med vann begynner å bli mer og mer aktuelt (fra 2023).
Figur 9. Etter hvert som størrelsen på oppdrettsmerdene økte og mer fisk skulle fôres ble det et skifte fra håndfôring eller enkle fôrautomater til fôringsanlegg som var plassert på flåter, fôrflåter. Bildet til venstre viser enkel fôrautomat på oppdrettsmerd, mens bildet til høyre viser e flåte med sentralfôringsanlegg. . Her pumpes fôres fra siloer på flåten gjennom slanger ut til merdene.
De siste årene har lakselus utgjort en betydelig utfordring i næringen og har derfor hatt stor innvirkning på både utviklingen av næringen og forvaltningen av konsesjonene. I dag er det et krav om å telle lakselus på fisken i alle oppdrettsmerdene ukentlig. Videre er landet delt inn i soner hvor den totale lakselussituasjonen i den enkelte sone blir vurdert. #
Den utfordrende lakselussituasjonen har stimulert til utvikling av nye produksjonssystemer og teknologi som kan bidra til å sikre kontroll på luseproblemet. Eksempler på dette er luseskjørt, som er en fysisk barriere som monteres rundt oppdrettsmerder for å hindre inntrengning av lakselus (Figur 10). Luseskjørtet har vært et av næringens mest brukte forebyggende tiltak mot lakselusen de siste ti årene, og består av en duk som enten er helt tett eller permeabel. Duken monteres på utsiden av merdene fra overflaten med en typisk dybde på mellom 5 til 10 meter. Grunnen til at luseskjørtet stiller omtrent 10 meter ned er fordi forskning har vist at tettheten av lus er høyest nær overflaten. Målet med denne barrieren er altså å hindre at lus i det frittsvømmende stadiet skal komme inn i merdene og i kontakt med laksen.
En mulighet som er aktuell i dagens lakseoppdrett, er å sette fisken i sjøen etter at den har oppnådd en høyere vekt i settefiskanleggene (ofte >100 gram – ½ kg). Fisk som er større ved utsett trenger vanligvis kortere tid for å nå slaktevekt i sjøen, og derved blir også eksponeringen for lakselus, virus og bakterier i sjøen kortere. Med kortere eksponeringstid for lakselus, blir forventede behovet for lusebehandlinger redusert.
Bruk av lukkede, eller delvis lukkede oppdrettsmerder er et annet tiltak for å hindre at lusen kommer i kontakt med fisken. Nedsenkede anlegg under havoverflaten undersøkes som et alternativ for å unnslippe lakselusen i dag.
Å ha en optimal lokalitet for drift i tradisjonelle merder krever som omtalt tidligere gode strømningsforhold samtidig som bølge og strømkrefter ikke må være for store, noe som setter begrensninger i antallet gode lokaliteter. I de senere årene har også bruk av kystsonen blitt et tema og i mange kommuner er det laget kystsoneplaner hvor spesifikke områder er satt av til oppdrett som igjen reduserer tilgangen på lokaliteter. Når så situasjonen med lakselus er blitt utfordrende er behovet for nytenkning virkelig blitt aktualisert. Dette vises også på de nye konsesjonene som er tildelt hvor flere er gitt under forutsetning at ny teknologi skal brukes.
På grunn av utfordringen ved bruk den tradisjonelle merdteknologien, spesielt i forhold til forekomsten av lakselus, kommer det i dag opp alternativer, herunder lukkede anlegg på land, flytende lukkede anlegg, nedsenkbare anlegg og anlegg som tåler å ligge på mer væreksponerte lokaliteter. Dette sees også i form av alternativer når det gjelder det tradisjonelle produksjonsopplegget med settefisk og matfiskproduksjon, hvor det kommer inn et mellomledd med produksjon av stor smolt eller #post smolt. For produksjon av stor smolt eller post smolt brukes enten anlegg på land eller flytende lukkede anlegg og pådriveren for denne produksjonsformen er at fisken skal bli større og mer robust fisk før den settes ut i sjøen, samtidig som tiden den trenger å være i sjøen går ned. Risikoen for sykdom og påslag av lus vil være mye større i tradisjonelle anlegg i sjøen enn den vil være i lukkede anlegg. En annen fordel oppdretterne oppnår ved en slik endring, forutsatt at en produserer på land, er at konsesjonen eller MTB kan utnyttes bedre, for så lenge produksjonen foregår på land inngår den ikke i MTB. Å sette ut en større fisk vil øke produksjonen på en gitt MTB på grunn av at omløpstiden går ned.
De fleste settefiskanlegg i Norge produserer derfor enten selv eller leverer fisken videre til et eget anlegg som kan produsere større smolt eller post smolt. Mellom stor smolt og post smolt er nok overgangen litt diffus ettersom noen velger å levere en stor smolt, flere hundre gram, mens andre går for post-smolt, og som navnet tilsier en fisk som har gått gjennom smoltifiseringsfasen og går på sjøvann. Her er det per i dag produksjon på opptil 1 kg, noe som muliggjør en produksjonstid i tradisjonelle merder i sjøen på under et år før fisken når slaktestørrelse.
Lukkede anlegg, enten de er flytende i sjøen eller på land, er begge avhengige av å pumpe vannet inn til fisken og det gir derfor en tilleggskostnad i driften av anleggene. Fordelen er at en kan få mer kontroll på vann inn og ut produksjonsenheten. Et flytende lukket anlegg kan derfor anlegges på en lokalitet med dårlig vannutskifting, for en pumper vannet inn i enheten. Samtidig er det mulig å rense avløpsvannet slik at utslippene reduseres, og det vil følgelig ikke bli problem med akkumulering av avfallsstoffer under merdene. Om anleggene plasseres på land, vil en oppnå de samme fordelene og samtidig vil et anlegg på land ikke være eksponert for krefter fra havet. Ulempen med anlegg på land er at det krever store arealer i strandsonen, som gjerne må sprenges ut.
Å ta i bruk teknologi som tåler større krefter og derved kan brukes på lokaliteter med mer strøm og mer bølger, vil være en stor fordel sett i forhold til antallet tilgjengelige oppdrettslokaliteter. Bruk av nedsenkbare merder vil ha samme effekt for ved å senke merden ned under overflaten vil miljøkreftene som påvirker anlegget reduseres vesentlig, slik at enklere teknologi kan brukes.
Størrelse og investeringsnivå resulterte i en strukturendring og teknologifokus
Når oppdrettsnæringen startet opp, var den tenkt å være en distriktsnæring etter modell fra norsk landbruk og fiskeri. Det var et stort behov for å skape nye arbeidsplasser i Distrikts-Norge og slik sett ble oppdrettsnæringen sett på som svært positiv, noe som i ettertid også har vist seg å stemme. For å sikre det lokale eierskapet var det til og med krav i konsesjonsordningen om at mer enn 50 % av eierinteressene skulle være lokale. Etter hvert som oppdrettsanleggene vokste i størrelse, økte investeringsbehovet, og det samme var tilfelle med likviditetsbehovet, for mye penger måtte investeres i fisken før den nådde slakteklar størrelse. For eksempel fra smolten ble kjøpt inn til laksen kunne slaktes, gikk det på denne tiden 2-3 år og i denne perioden måtte det kjøpes inn mye fôr, i tillegg til at smolten også måtte kjøpes. Videre kom kostnader som lønninger til ansatte og andre kostnader for å holde anleggene i drift i perioden fra utsett av smolt til slakting av matfisk, og pengene kom inn.
Det ble etter hvert et kapitalbehov i en størrelsesorden som var vanskelig å hente lokalt. Særlig på 90 tallet så en at lakseproduksjonen økte mer enn tilfelle var med åpning av nye markeder, og prisene på laks var dårlige, og laks måtte til og medfryses inn som et markedstilpasningstiltak. Dette medførte igjen ekstra behov for kapital, mindre anlegg ble oppkjøpt av større selskaper og mer og mer kapital kom inn i næringen. Kravet om lokalt eierskap ble etter hvert tatt bort som igjen økte mulighetene for sammenslåing av anlegg. Når anleggene begynte å bli så store, oppstod stordriftsfordeler på flere av innsatsfaktorerene. For eksempel kunne en fremforhandle bedre pris på driftsmateriell og fôr fordi innkjøpene var større. Den største lakseprodusenten har også investert i egen fôrproduksjon.
Oppdrettsnæringen har siden starten blitt mer og mer regulert, og næringen skal i dag forholde seg til en rekke forskrifter og reguleringer. Noen eksempler er rapportering og håndtering av rømming, unngåelse av overbelastning av sjølokaliteter (bunnundersøkelser), lusetelling og forskrifter knyttet til helse, miljø og sikkerhet (HMS). Å følge disse kravene kan være krevende. Større selskaper har en fordel her, da de har bedre muligheter for å ansette dedikert personell til å håndtere oppgavene. I tillegg kan de fordele grunnkostnadene på en større slaktemengde. Stordriftsfordeler gjeller også for oppfølging av markedsstandarder. Kjøpere av laks forventer at leverandører oppfyller en rekke krav, for eksempel standarder for trygg sjømat,sporbarhet, bærekraftig og ansvarlig produksjon og ivaretagelse av dyrevelferd. Eksempler på standarder er #Global GAP og #ASC.
Skatteleggingsregimene har også i stor grad påvirket eierstrukturen i oppdrettsnæringen. I den senere tid har eksempelvis forhold knyttet opp mot formuesbeskatningen gjort lokalt eierskap mindre gunstig. De store selskapene har derfor vokst jevnt og trutt, og de fleste store lakseoppdrettselskaper er i dag børsnoterte selskaper. Disse selskapene produsere ikke bare laks i Norge, men i de fleste land i verden hvor lakseproduksjon foregår. Derfor kan omtales som store internasjonale næringsmiddelkonsern.
Med økende størrelse på selskapene, har de også tatt over en stadig større del av den marine verdikjeden. De produserer nå i stor grad sin egen settefisk og matfisk, driver egne slakterier og foredlingsfabrikker, egne salgsorganisasjoner og de utvikler sine egne merkevarer basert på egenprodusert fisk. Flere av de store selskapene har også rederier som drifter servicebåter (små og store) og #brønnbåter.
Den nylig innført grunnrenteskatten for de større selskapene, som krever at de betaler 25% skatt på overskuddet på matfiskleddet, har også påvirket utviklingen og organiseringen av disse selskapene. De har blitt delt opp i flere mindre selskaper, hver med sin deler av verdikjeden, slik at det skal bli enklere å synliggjøre overskuddet fra kun matfiskleddet.
En stor fordelen med denne strukturendringen er at det er kommet mer kapital inn i næringen, inkludert mer risikovillig kapital. Dette er en stor fordel med tanke på å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Denne utviklingen vil nok bare akselerere fremover, og ny teknologi og produksjonsmetoder vil tas i bruk for å løse utfordringer som næringen har i dag eller får fremover. Investeringene som gjøres i oppdrett i dag, viser tydelig at kapitalbehovet er stort, eksempelvis når investeringer i utvidelser av et settefiskanlegg blir på over 500 millioner kroner.
Parallelt med utviklingen av oppdrettsnæringen, har det vokst fram en norsk leverandørindustri. Denne samtidige utviklingen av produksjon av fisk og leverandørindustri har vært viktig for suksessen i norsk oppdrettsnæring. Fiskeoppdretterne har hatt sin leverandørindustri i nærområdet som har bistått med å løse problemer når de har oppstått. Det at leverandørindustrien som har drevet produktutvikling lokalt, i samarbeid med oppdretter, har vært positivt for begge parter.
I dag leverer norsk leverandørindustri et mangfold av tjenester og produkter til oppdrettsnæringen. Bedriftene spenner fra mindre lokale bedrifter til store bedrifter med avdelinger rundt om i hele landet. Verdiskaping og sysselsetning i leverandørindustrien er i dag på størrelse med det som er i oppdrettsbedriftene.
For å sikre en fremtidig, bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen, vil det etablerte samspillet mellom oppdrettsnæring og leverandørindustri være gull vært for Norge som nasjon. Den sterke norske leverandørindustrien er anerkjent og i bruk utenfor Norges grenser, hvor norsk oppdrettsteknologi er verdensledende innen akvakultur på flere områder. Leverandørindustrien skaper derfor betydelige eksportinntekter til Norge i dag.
Den sterke posisjonen til norsk leverandørindustri muliggjør også satsing på nyutvikling og innovative teknologier, som igjen kan løfte norsk fiskeoppdrett. Her er det også naturlig å trekke paralleller til oljeindustrien, hvor norsk leverandørindustri er dominerende i verden. Den samlede teknologiske kompetansen i Norge kan oppdrettsnæringen nyte godt av når mer eksponerte og mer teknologikrevende lokaliteter tas i bruk, for eksempel lenger til havs.
