Innhold
Det brukes hvert år betydelige ressurser i de fire avlsprogrammene som kjøres i Norge. Et naturlig spørsmål vil derfor være: er dette lønnsomt, i så fall for hvem?
Hvem høster fortjenesten av avlsarbeidet?
Lønnsomheten i avlsarbeidet vil avhenge av hvilket perspektiv du har, avlsselskapets, settefiskprodusentens, matfiskprodusentens, prosessindustriens, forbrukeren eller samfunnet som helhet. Alle ledd vil dra nytte av det, men det er kun avlsselskapet som sitter med kostnadene. Som vi skal drøfte i neste avsnitt vil er det derfor mange måter å organisere avlsarbeidet på som i større eller mindre grad tar hensyn til dette. Lønnsomhetsberegningene, som vi konkret skal se på senere, vil derfor være avhengig av om en tar hensyn til alle aktørene som drar nytte av avlsarbeidet, mens for avlsselskapet vil lønnsomheten kun være avhengig av hvilken pris en kan ta for solgt rogn og de totale kostnadene.
Hvordan har avlsprogrammene i Norge blitt organisert?
Slik sett burde det faktisk være en samfunnsoppgave å drive avlsarbeid, eller i hvert fall alle produsentene, og det har vært tilfellet for de andre husdyrproduksjonene i Norge; både for storfe (Geno), sau og geit (NSG) og gris (Norsvin) er det produsentene selv som står for avlsarbeidet. Dette ble også forsøkt som en modell på slutten av 1980-tallet for laks, da Norsk LakseAvl (NLA) fikk overta laksestammen som #Akvaforsk ved NMBU til da hadde hatt ansvaret for og startet i 1971. Dessverre gikk eieren av dette selskapet, Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS), konkurs i 1991 pga. overproduksjon og forsøk på å regulere markedet vha. innfrysing av laks (også kalt «lakseberget»). Dermed kom det inn ulike investorer, både fra næringen og statlige investeringsfond (Distriktenes utbyggingsfond, DU). I løpet av de senere årene har disse blitt kjøpt ut og selskapet, som nå heter AquaGen og eies nå fult og helt av EW Group, et familieeid holdingselskap med internasjonal virksomhet innenfor avl, genetikk, farmasi og ernæring innen landbruks- og havbruksnæringer.
I Norge finnes det også tre andre avlsprogrammer. Et selskap som driver på tilsvarende måte som AquaGen er SalmoBreed, som i dag eies av Benchmark, et annet internasjonalt holdingsselskap med tilsvarende portefølje som EW Group. Begge disse selskapene har hovedfokus på avlsarbeidet og deres hovedprodukt er øyerogn der en kan velge hvilke egenskaper som er vektlagt.
Det finnes også to andre avlsprogrammer i Norge, som hver eies av to av de størst produksjonsselskapene for laks, Mowi og Salmar. Mowi har gjennom sammenslåing av ulike selskaper overtatt ansvaret for Mowi-stammen (av første eier: Mowinckel) ble startet allerede på slutten av 1960-tallet, og er dermed egentlig den eldste lakseavlsstammen i Norge. Imidlertid ble det ikke drevet familiebasert avl før i 2003, da et DNA-basert merkesystem ble tatt i bruk, men før dette ble det gjort et effektivt individutvalg og innavlen ble holdt nede ved å krysse 5-årige hanner med 4-årige hunner. Dette gav også en stamme med spesielt sein kjønnsmodning som er viktig på mange lokaliteter. Salmar har også sitt eget avlsarbeid basert på det som tidligere het Raumastammen (ikke knyttet til selve elven Rauma). Begge disse avlsprogrammene benytter såkalt DNA-basert merkesystem, noe som gjør at de kan ha en mye høyere seleksjonsintensitet for egenskapen tilvekst fordi det er mange flere individer per familie som testes.
De fire avlsprogrammene vi har i Norge i dag er derfor organisert på to ulike måter, enten som frittstående avlsselskaper som konkurrer på det åpne øyerognmarkedet, AquaGen og SalmoBreed, eller som integrerte avlsprogram i produksjonsselskap, Mowi og Salmar. For de to første selskapene må lønnsomheten tas ut i form av salgspris på øyerogna, mens for de to siste kan en ta ut lønnsomheten i hele verdikjeden. Opp til nå har dette antakelig ikke medført forskjell i hvordan en vektlegger de ulike egenskapene, men det kan tenkes at det fremover vil være større motivasjon til å vektlegge egenskaper som f.eks. kvalitet i de helintegrerte avlsprogrammene siden disse selskapene også kan få et direkte utbytte av dette i form av en merpris på endeproduktet.
Lønnsomhet i avlsarbeidet – genetiske fremgang spredt ut til all produksjonsfisk
Lønnsomheten i avlsarbeidet vil selvsagt avhenge av størrelsen på den produksjonspopulasjonen som nyter godt av den genetiske fremgangen. Et vanlig mål på lønnsomhet er kost/nytte-forholdet. For vanlig husdyrproduksjoner viser ulike beregninger at dette varierer fra ca 1/5 til 1/50, avhengig av hvor stor husdyrpopulasjonen er. Det finnes ingen nøyaktige estimat på dette for norske avlsprogram, men #Trygve Gjedrem regnet på dette tilbake i 1996, for det som i dag er AquaGen-stammen, og kom da fram til at kost/nytte-forholdet var 1/22. Siden den gang har selvsagt den totale lakseproduksjonen økt formidabelt (ca 10-doblet seg), og selv om også kostnadene blitt vesentlig høyere, spesielt pga. kostnadene med analyse av DNA-markører, er det ingen tvil om at avlsarbeidet fortsatt er veldig lønnsomt, sett for næringen totalt sett.
Vi har erfaring for at den genetiske fremgangen per generasjon er ca 10 % for en egenskap som tilvekst (se resultat fra sammenligningstest over). For å illusterere hvor lønnsomt avlsarbeid kan være skal vi derfor regne ut hva dette vil si for hele laksenæringen totalt. Den økte tilveksten kan tas ut enten som større fisk eller ved at en slakter ut fisken tidligere enn før. Siden markedet betaler mest for laks på ca 5 kg vil nok det siste være mest lønnsomt, siden vi da også får lavere kostnad og risiko enn hvis en lar fisken vokse seg større. Men for å gjøre regnestykket nedenfor litt enklere skal vi her si tar ut økt tilvekst som økt slaktevolum etter samme tid i sjø:
Hele den norske produksjonen av laks per år er på ca 1 400 000 tonn (2022), og 10 % økt tilvekst vil da gi en økning i slaktevolum på 140 000 tonn og en inntektsøkning på ca 8,4 milliarder kroner hvis vi regner en kilopris på ca 60 kr. Med en fôrfaktor på 1,3 og en fôrpris på ca 15 kr/kg gir dette samtidig en merkostnad på ca 2,7 milliarder. Den totale økningen i lønnsomheten blir da 5,7 milliarder. Det er vanskelig å si hva de totale kostnadene for alle de fire avlsprogrammene i Norge er, men ved å se på noen offentlige regnskapstall er det i hvert fall mulig å fastslå at ingen av dem har noe vesentlig større kostnader enn 0,5 milliard i året, og siden ett avlsprogram kunne dekket hele den norske produksjonen vil kost/nytte-forholdet da blitt ca 1/10. Her har vi kun regnet med nytten av en av egenskapene, men det selekteres også for sykdomsresisten og kvalitet. Og den genetiske fremgangen vil jo også gjøre seg gjeldene i påfølgende generasjoner, så lønnsomheten i avlsarbeidet er derfor bedre enn dette, dvs. svært høy. Dessverre for avlsselskapene er det kun mulig å ta ut en brøkdel av den totale merverdien i form av økt pris på rogna.
Hvordan måle genetisk fremgang?
Det å kunne vite om avlsarbeidet vi gjør er effektivt eller ikke, er selvsagt ganske avgjørende. Fungerer det vi gjør? Får vi en genetisk fremgang som forventet? For å kunne svare på dette finnes det mange ulike metoder, noen mer ressurskrevende enn andre. Vi skal her gå igjennom noen av de mest brukte metodene for å måle genetisk fremgang. Det vanligste symbolet eller forkortelsen som ofte blir brukt for genetisk fremgang er ΔG (delta-G), som logisk nok står for endringen av genetisk nivå over tid, f.eks. per generasjon eller per år.
ΔG målt som forventet genetisk fremgang
Vi så i et tidligere avsnitt at genetisk fremgang per år er gitt ved den relativt enkle formelen: 
.
Der i er seleksjonsIntensitet et standardisert mål for hvor hardt en selekterer; rse er #sikkerheten på utvalget, σG er genetisk standardavvik, et standardisert mål på den genetiske variasjonen for egenskapen og L er lengden på generasjonsintervallet som er antall år fra et individ er født til det kan bli forelder til en ny generasjon, vanligvis 3 eller 4 år i et lakseavlsprogram. Fordi laksen nå vokser raskere enn tidligere, har generasjonsintervallet nå i de fleste avlsprogrammene blitt redusert fra 4 til 3 år, noe som i seg selv økte den genetiske fremgang per år med 33 %. Hvis vi utelater L får vi genetisk fremgang per generasjon. Hvis en kjenner alle faktorene i formelen kan en regne ut det som kalles forventet genetisk fremgang.
Selv om en har kun én enkelt egenskap kan det være vanskelig å kjenne alle parameterne i denne formelen. Særlig er det vanskelig å vite den reelle seleksjonsintensiteten og sikkerheten på utvalget. Hvis vi også har flere egenskaper inne i avlsmålet, noe de fleste moderne avlsprogram har, blir det straks enda mer komplisert. En må da vite seleksjonsintensiteten og sikkerheten på utvalget for hver enkelt egenskap.
Hvis en kjenner de genetiske parameterne for hver enkelt egenskap, dvs. arvbarheter og genetiske korrelasjoner, kan en imidlertid kjøre simuleringsmodeller som etterligner det avlsprogrammet en har, eller ønsker å lage. Dette kan være nyttig for å planlegging av et avlsprogram, der en må avveie investeringer mot forventet gevinst.
Simuleringsmodeller vil som regel gi ganske gode estimater på genetiske fremgang, men det er jo ikke fasiten, det kan kun måles som faktisk genetisk fremgang.
ΔG som faktisk genetisk fremgang
Når en har gjennomført to fulle generasjoner, dvs. en har hatt fisken i det samme miljøet fra egg til slakt eller produksjon av neste generasjon, kan en i prinsippet måle det som kalle faktisk eller realisert genetisk fremgang. Problemet er selvsagt at ikke bare genetikken vil ha forbedret eller forandret seg fra en generasjon til neste; både fôr, røkting, temperatur og annen behandling av fisken vil være ulik fra år til år.
En måte å skille ut genetikken fra miljøfaktorene er å holde en uselektert gruppe, en kontrollgruppe, av fisk sammen med den selekterte, for på den måten å se hvor mye bedre den selekterte er i forhold til den uselekterte. Dette er imidlertid en ganske kostbar måte å måle genetisk fremgang på, siden kapasiteten og kostnadene med å holde denne kontrollfisken isteden kunne vært brukt til å gjøre selve avlsarbeidet enda bedre ved at flere fisk kunne vært testet og dermed ville seleksjons¬intensiteten blitt enda bedre. Mange selskaper vil derfor kvie seg å bruke ressurser på å holde grupper av slik kontrollfisk.
I det første norske avlsprogrammet for laks, som ble startet av #Akvaforsk og nå drives av Aqua Gen, hadde de en unik mulighet til å måle den genetiske fremgangen mot en slik kontrollpopulasjon, nemlig, villaksstammen Namsen. Det viste seg at i en av de fire årsklasse-populasjonene var denne elvestammen helt dominerende, og kunne derfor fungere som en kontroll ift. den seleksjonen som var gjort i avlskjernen (#figur 4 i Avl og seleksjon). I generasjon fire av dette programmet ble derfor også villfisk fra Namsen strøket, og yngelen ble satt sammen med den selekterte fisken. I ferskvannfasen ble den imidlertid holdt i egne kar og den måtte få noe høyere temperatur på vannet for å bli stor nok til å bli smoltifisert på samme tid som den selekterte. Hoveddelen av tilveksten skjer jo i sjø, og her viste det seg at den selekterte fisken vokste dobbelt så fort som den uselekterte i kontrollgruppen. I denne perioden var det hovedsakelig tilvekst det ble selektert for og en fikk derfor en relativt god genetisk fremgang på hele 19 % per generasjon.
Vi skal også ta med at vi kan beregne faktisk genetisk fremgang ved å gjenbruke hanner over flere generasjoner, dvs. vha. nedfrysing av melke (cryo/kryo-preservering/konservering/oppbevaring). Melke av laks kan fryses på flytende nitrogen (-196 °) med tilsetning av visse stoffer som skal bevare spermiene under nedfrysning, bl.a DMSO (#dimetylsulfoksid) og proteiner. Ved å sammenligne prestasjonene (fenotypene) til avkommet av disse hannene i de to ulike generasjonene kan en da få et estimat for genetisk fremgang per generasjon. Nøyaktigheten vil selvsagt være avhengig av antall hanfisk som blir gjenbrukt, og metoden kan derfor være ressurskrevende hvis en ønsker en eksakt måling.
ΔG målt vha. genetisk trend
Som løpende sjekk på om den genetiske fremgangen er som forventet er det også mulig å bruke egne data når en har observasjoner over flere år. Ved å inkludere flere generasjoner i avlsverdiberegningen og så se på endringen av gjennomsnittlig avlsverdier per generasjon, vil en få et ganske godt bilde av utviklingen. Som nevnt over, vil også dette bli noe påvirket av forbedringer eller endringer i innsatsfaktorer og miljø, men ved å legge dette inn i modellen som fast-effekter vil en til viss grad kunne korrigere for dette. Enda bedre vil også disse estimatene bli dersom en har gjenbruk av fedre vha. frossen melke, da dette gjør at alle effekter i modellen blir estimert mer presist.
ΔG – Benchmarking
En siste metode som i økende grad blir brukt er såkalt benchmarking, dvs. sammenligningstester. Da tar en inn annet genetisk materiale, f.eks. fra en eller flere av konkurrentene, for å se om ens eget avlsmateriale gjør det bedre eller dårligere enn de andres. Dette gjøres nå mer eller mindre rutinemessig og etter avtale mellom de norske avlsselskapene, uten at resultatene nødvendigvis blir offentliggjort. Dette gir ikke et nøyaktig bilde av om de opprinnelige avlsmålene er gjort eller hvordan fremgangen per generasjon, men det er selvsagt viktig å vite at en ikke ligger langt bak sine konkurrenter for de viktigste egenskapene i avlsmålet.
Hvordan organisere avlsprogrammene?
Alle de norske avlsprogrammene er nå eid av private selskaper, men det har ikke alltid vært slik. Vi skal her så på hvordan utviklingen har vært av avlsprogrammet som i dag utgjør AquaGen, siden dette på mange måter gjenspeiler en utvikling vi ofte ser for andre arter og i andre land.
Altruistisk/ikke-kommersiell organisering
Da det #Harald Skjervold bestemte seg for å bidra til utviklingen av et moderne norsk avlsprogram for laks, var dette ikke som privatperson eller for egen vinning. Det ble gjort i regi av det som den gang het Norges Landbrukshøgskole, NLH. Men fordi NLH ikke kunne ta opp lån, måtte dette organiseres ut i et frittstående institutt som het Institutt for akvakulturforskning (senere #Akvaforsk), og sammen med Norges Vel kunne finansieringen ordnes.
Alt overskudd som salg av avlsmateriale og matfisk skapte, ble så pløyd tilbake i forskning og utvikling som kom hele den norske oppdrettsnæringen til gode. Mange ville nok ment at dette fortsatt burde vært en god ordning, men politisk ble det bestemt at det ikke var en hovedoppgave for et forskningsinstitutt, og en plan for å overføre dette ansvaret til hele næringen ble derfor laget.
Kooperativer
Etter mal og eksempel fra de andre norske avlsprogrammene innen husdyrproduksjon, dvs. Geno, Norsvin og NSG, ble det derfor siktet mot en modell der oppdretterne eide dette i felleskap, et slags kooperativ. Formelt ble dette ordnet via det som den gang het Norske Fiskeoppdretteres Forening, NFF, som senere ble hovedeier i Norske Fiskeoppdretteres Avlsstasjon, NFA. Dette fungerte greit i noen år, bl.a med økonomisk støtte fra Fiskeoppdretternes salgsorganisasjon (FOS). Men da FOS gikk konkurs i 1991 pga. et mislykket forsøk på å regulere markedet med storstilt innfrysing av laks (også kalt lakseberget), måtte en også omorganisere NFA og få inn ny kapital og eiere. Det var klart for neste steg i utviklingen, bort fra den kooperative og ikke-kommersielle modellen.
Kommersielle selskaper
NFA ble omorganisert til selskapet Norsk Lakseavl AS (NLA), som senere har endret navn til Akva Gen og nå AquaGen. I begynnelsen kom både staten og oppdrettsnæringen inn med ny kapital, via henholdsvis SND (Statens nærings og distriktsutviklingsfond), flere fôrfirma og noen større oppdrettsselskaper. Senere har et større tysk firma, Erich Wesjohann Group GmbH (EW Group) som bl.a er en stor aktør innen fjærfeavl, kommet inn som hovedaksjonær og er nå praktisk talt eneeier av AquaGen.
De andre avlsprogrammene i Norge har en litt annen historikk og eierskap. Benchmark Genetics (tidligere SalmoBreed) er nå eid av det britiske selskapet Benchmark Holding plc, mens de to siste er helintegrert i sine respektive oppdrettsselskaper, Mowi og Salmar.
Det kan selvsagt diskuteres hvilke av disse organisasjonsformene som best tjener næringen og samfunnet mht. å drive et effektivt avlsprogram. Uansett vil den genetiske fremgangen tilflyte næringen i form av bedre genetisk materiale, og samfunnet i form av mer effektiv og, forhåpentligvis, også mer bærekraftig og fiskevelferdsmessig produksjon av mat. Det kan selvsagt diskuteres om det er hensiktsmessig å ha fire avlsprogram i Norge, men det har i hvert fall vist seg nyttig når sykdom og uhell har rammet ett av selskapene, siden de andre selskapet fortsatt kan være i stand til å forsyne hele næringen med ny settefisk.
