Matfiskanlegg

---

Innhold

• Oppbygging av matfiskanlegg
• Lokalisering av matfiskanlegg
• Oppdrettsmerder – produksjonsenheter

---

Oppbygging av matfiskanlegg

Et tradisjonelt matfiskanlegg består av oppdrettsmerder som den viktigste komponenten, for der produseres fisken. Antallet og størrelsen på oppdrettsmerdene bestemmes av hvor mye kapasitet lokaliteten har til å ta imot næringssalter og hvor mye fisk (biomasse) oppdretteren har mulighet til å ha på lokaliteten i forhold deres totale konsesjon (MTB).

Alle oppdrettere har i dag flere MTB/konsesjoner og de store konsernene har veldig mange (konsern MTB). Oppdrettere kan også drive samdrift eller samlokalisering for å utnytte MTB og/eller lokaliteter på en mer effektiv måte. I tillegg til merdene vil det være behov for en basefunksjon for de som røkter anlegget, som inkluderer oppholdsrom og wc/bad. Basefunksjonen kan enten ligge på land eller være flytende i nærheten av anlegget.

De fleste matfiskanleggene i Norge har en flytende basefunksjon fordi anleggene ligger for langt fra land til at det er mulig med landgang til merdene . Alle matfiskanlegg har også et fôringsanlegg for automatisert tildeling av fôr og et fôrlager, som ofte er kombinert med basefunksjonen. Anlegg for handtering av dødfisk er normalt også en del av basefunksjonen.

Instrumentering og overvåking er standard på alle matfiskanlegg. Selv om nivået på instrumentering og overvåking har vært lavere enn på moderne settefiskanlegg, blir det stadig mer avansert også på  matfiskanleggene.

De fleste matfiskanlegg har i dag kamera i hver merd for å kontrollere fôrtildelingen, sensorer for måling av vanntemperatur og ofte også oksygennivå. Mange bruker også automatiske systemer for telling av lakselus og overvåking av lusesituasjonen, overvåking av fiksvelferden og kontroll av fiskemengde og fiskestørrelse i merdene.  Matfiskanleggene trenger også tilgang på båter av ulike størrelser til daglig røkt og til håndtering av merder og ankersystemer.     

Teknisk sett vil et tradisjonelt matfiskanlegg med merder være vesentlig enklere å bygge og drifte enn et settefiskanlegg på land, og teknologien som brukes er vesentlig enklere. De tekniske utfordringene på sjøen ligger i å sikre at utstyret tåler naturkreftene som anlegget påvirkes av, som bølger, havstrøm og vind. Disse forholdene vil variere mye gjennom året.

Figur 1. Bilder av norske matfiskanlegg

Lokalisering av matfiskanlegg

De to viktigste kriteriene ved valg av lokalisering av matfiskanlegg som benytter tradisjonell merdteknologi, er bølgehøyde og hvor sterke vannstrømmene er som påvirker anlegget. Tradisjonelle merder med tilhørende forankringssystem må ha noe skjerming fra åpent hav, for de tåler hverken for høye bølger eller kraftige havstrømmer.

Før en lokalitet kan tas i bruk, må den først bli godkjent for fiskeoppdrett. Deretter må tillegg innhentes før fisken kan settes ut i merdene. Det er også et strengt regelverk knyttet til bruk av sjølokaliteter. Dette regelverket skal sikre at miljøet rundt anlegget og havbunnen ikke blir negative påvirket (MOM/NS9410), og det skal sikres at utstyret som brukes tåler miljøkreftene på lokaliteten uten å bli skadet, og at fisk rømmer (Nytek/NS9415). 

Bølger

For å beskrive bølger brukes noen grunnleggende begreper. Bølgelengde beskriver avstand mellom to bølgetopper, mens bølgehøyde beskriver den vertikale avstanden fra bølgedal til bølgetopp. Bølgeperioden angir hvor mange bølgetopper som passere et gitt punkt per tidsenhet.

Det skilles mellom bølger som bryter og bølger som ikke bryter. En bølge som bryter kjennetegnes av hvite bølgekammer, og det er kun bølger som bryter som bidrar med netto forflytting av vann med bølgene; ellers er det kun vannstrøm som står for forflytting av vannet. Videre kan bølger deles inn i vindgenererte bølger, som dannes i nærheten av anlegget, og dønninger, som er bølger dannet langt unna. Forskjellen ligger i bølgelengde, hvor dønninger har en mye lengere bølgelengde.

Den enkleste formen for bølger er sinusbølger, som er bølger som er følger en sinusbevegelse og som enkelt kan tegnes opp og beregnes. Utseendet av virkelige havbølger er imidlertid ikke identiske med sinusbølger, men er de er noe i nærheten. Utsende på virkelige bølger varierer også i forhold til hav og lokalitet. For å beskrive mer tilnærmet de virkelige bølgene, brukes såkalte bølgespektrum. Ved beregninger er det viktig å bruke et bølgespekter som er tilpasset det området det skal regnes på. For å beregne hvor store krefter som overføres fra bølgene til merdanlegget, kreves kunnskap om bølgebevegelsen på stedet samt hvilke bølgespekter som skal brukes. Bevegelsene som bølgene skaper blir imidlertid raskt dempet når en går ned i dybden, og ved ½ bølgelengde under havoverflaten, vil mye av bølgebevegelsene på overflaten være borte. Kommer en lengere ned, vil det ikke være bevegelse overført fra havoverflaten, i alle fall dersom vannet er dypt.   

Den vanligste årsaken til bølger er vind. Vindgenerte bølger oppstår når vinden blåser over åpne vannflater og drar med seg vannpartikler i overflaten. Dersom lengden på denne vannflaten er kjent, varigheten og styrken av vindpåvirkningen, kan et overslag på høyden på bølgene estimeres ved den såkalte SMB metoden (etter Sverdrup, Munk, and Bretschneider).

I smale fjorder må det tas hensyn til at vinden vil bremses ned langs sidene hvor det er land, og bølgehøyden blir derfor være lavere enn estimert hvis disse begrensningene ikke tas med i beregningen. Forskjellen på vindgenerert bølge og dønninger er at dønninger har mye lengre bølgelengde. Vind er også årsak til dønninger, men langt unna.

Alle bølger i et «bølgetog» er ikke like høye når bølgehøyden på enkeltbølger måles. Det som kalles signifikant bølgehøyde (Hs), er gjennomsnittet av bølgehøyden på den høyeste tredjedelen av bølgene. Hvis bølgehøyden skal anslås basert på visuelle observasjoner, vil den være i nærheten av den signifikante bølgehøyden. De høyeste bølgene i et bølgetog kan være det dobbelte av den signifikante bølgehøyden (settes til 1,9 * Hs i NS 9415)Avhengig av hvilket dyp det er, vil bølgene forplante seg ulikt nedover i dypet.

Vannstrøm og vannstand

Strøm er en viktig faktor som det må tas hensyn til ved lokalisering av merdanlegg. Det er mange årsaker til at det blir strøm i vannet og det totale strømningsbilde på en lokalitet vil være sammensatt av flere enkeltstrømmer. Vindskapt strøm er kanskje den viktigste. Når vinden blåser over vannoverflaten, settesvannet i bevegelse seg og det skapes en strøm i overflaten. Denne strømmen forplanter seg nedover i vanndypet, men vindgenerert strøm vil alltid være høyest i overflaten og avta raskt nedover i dypet.

Tidevannet kan også genere strøm på lokaliteten, men dette vil i stor grad avhenge av hvor lokaliteten ligger. Det samme kan være tilfelle i fjorder med tilsig av mye ferskvann fra elver som også kan påvirke strømningsbilde. Tidevannsstrømmer dannes på grunn av tidevannsforskjellen og de kan bli særlig høye i trange sund og fjordarmer, hvor tidevannet presses gjennom. Tidevannsforskjellen varierer langs norskekysten og øker nordover til Nord-Norge. For eksempel er forskjellen mellom flo og fjære ca. en halv meter i Manndal og nesten fire meter i Vadsø.

Vannstanden bestemmes av tidevannet og været. Tidevann kommer av gravitasjonskreftene fra månen og sola. Dette gir to høyvann (flo) og to lavvann (fjære) i døgnet. Meteorologiske forhold (været) som påvirker vannstanden er særlig variasjoner i lufttrykk og vind. Det meteorologiske bidraget kan gi over én meter høyere eller lavere vannstand. I Sør-Norge, der tidevannsforskjellen er liten, gir ikke alltid tidevannstabeller en god indikasjon på vannstanden. I disse områdene kan værets bidrag på vannstanden være større enn tidevannets bidrag, og dermed dominere vannstanden. Her anbefales det å sjekke vannstandsvarselet, framfor tidevannstabeller.

Andre faktorer som bidrar til strøm i vannet er kyststrømmer. I Norge er det Golfstrømmen som drar opp strøm langs norskekysten. Den kommer inn i sør og følger kysten nordover.

Strømningsbilde på en gitt lokalitet kan være vanskelig å beregne. Avanserte simuleringsmodeller kan brukes for å få et estimat, men det er mest vanlig å sette ut bøyer for å måle strømforholdene. Disse bøyene må stå ute en periode slik at en får en indikasjon på variasjonen i strømforhold over året. Måleren i bøyene angir vanligvis informasjon om strømningshastighet og strømretning. Resultatene fremstilles ofte i det som kalles strømningsroser, som er grafiske representasjoner som viser den gjennomsnittlige strømretningen og styrken i et bestemt område over en periode.

Merdlokaliteter klassifiseres i forhold til bølgehøyde og strømhastighet, og for å få tillatelse til å legge ut et merdanlegg på en lokaleten, må utstyret være klassifisert for å tåle den eksponering de blir utsatt for i forhold til bølgehøyde og strømhastighet (NS 9415). Klassifiseringen av bølger går fra A til E, hvor A er lite eksponert, mens E er mye eksponert. Klasse A angir bølger med signifikant bølgehøyde inntil 0,5 m (bølgeperiode 0-2 s), mens klasse E angir bølgehøyde over 3 m (bølgeperiode 5,3-18s). Tilsvarende går klassifiseringen på strøm fra a til e, hvor igjen klasse a er lite eksponert for strøm, mens klasse e er lokaliteter som er eksponert for høye hastigheter på vannstrømmen. Strømhastighet for klasse a lokaliteter er inntil 0,3 m/s, mens e over 1,5 m/s. Generelt kan smolt settes ut på mindre strømutsatte lokaliteter enn større matfisk, for en smolt tåler ikke så mye vannstrøm som større fisk. Det er utviklet egne datasimuleringsverktøy som både teknologileverandører og sertifiseringsselskaper bruker når anlegg skal godkjennes for gitte bølgehøyder og strømhastigheter.

For detaljert beskrivelse av forskrift om krav til teknisk standard for akvakulturanlegg for fisk i sjø, innsjø og vassdrag (NYTEK23), se Lovdata.no.

Undervannstopografi

Undervannstopografien på lokalitetene har betydning. Under bunnen av merdene (notposen) bør det være god klaring ned til havbunnen på minst 10 m, men på vanlige lokaliteter er det normalt mye dypere. Dersom det er for dypt, vil imidlertid forankringskostandene bli store, da lengden på forankringslinene vil øke. For eksempel vil en dybde på 100 meter resultere i forankringsliner på i størrelsesorden 300 m ved bruk av tradisjonelle forankringssystemer.

Oppdrettsanlegget bør heller ikke plasseres i områder med lite strøm, jamfør en fordypning i undervannsterrenget under der merdene er plassert. Dette kan føre til uheldig oppsamling av avfallstoffer/gjødsel på havbunnen, som ved nedbryting uten tilgang på oksygen øker faren for dannelse av hydrogensulfid og metangass, som i verste fall kan resultere i fiskedød. Med dagens regelverk med krav om miljøovervåking av bunnforhold (NS9410), før under og ved endt produksjon, bør imidlertid ikke dette skje.

Infrastruktur

Infrastruktur i nærområdet, med tilgang til vei, /landbaserte fasiliteter/ og kai, samt en rimelig kort og ikke for lang båttur fra land til lokaliteten, vil også være av betydning. Kort avstand til det eksisterende strømnett vil være en fordel for elektrifisering av basen, og da det gjør at man unngår trengs ikke bruke av dieselaggregat for strømproduksjon til basefunksjoner og fôringsanlegg. Likevel er det i dag en trend i og ta i bruk flere og flere lokaliteter som ligger lengere fra kysten og infrastrukturen. Årsaken er at det ønskelig med flere gode produksjonslokaliteter uten at anleggene kommer i konflikt med andre brukerinteresser. Dette har også ført til resulterer også i et økende ønske om mer fjernstyring av oppdrettslokalitetene.

Vanntemperatur

Vanntemperatur spiller en vesentlig rolle for valg av lokalitet til sjøanlegg. Dersom temperaturen i sjøen stiger over 16 grader, kan det bli utfordrende med naturlig oksygentilførsel til fisken gjennom det strømmende vannet, og kommer den over 20 grader, blir det kritisk for laksen. På den andre siden er for lave temperaturer heller ikke bra. Ved vanntemperaturer under 4 grader vil fisken vokse saktere. Nærmer vanntemperaturen seg null, og det er mange kuldegrader i luften rundt og vind, vil sjøsprøyt kunne resultere i ising på overflateutstyr, noe som vil være et problem.  

 

Figur 4. Dagens oppdrettslokaliteter for merdanlegg kjennetegnes med at de er noe usatt for bølger og vannstrøm. Det vil si at de ligger litt inne i fjordsystemer, men ikke i helt skjermede områder med lite vannstrøm.

Oppdrettsmerder – produksjonsenheter

Oppdrettsmerden er selve produksjonsenheten i sjøen og består av tre hovedkomponenter; kragen eller flyteelementet, notposen med hoppenett og et tilknyttet forankingssystem. Flyteelementet har som oppgave å holde notposen flytende, notposen sikrer at holder fisken innelukket, mens hoppenettet har som oppgave å hindre at fiske hopper ut. Forankringssystemet sørger for å holde merdene på plass. Et fuglenett benyttes til å dekke over merden for å forhindre at fisken blir tatt av fugl. Dette er særlig viktig når smolten settes i sjøen. Fuglenettet kan dras helt ned til notposen som et ekstra tiltak for å hindre rømning.

Flyteelement – kragen

Flyteelementet har to oppgaver. For det første skal det sørge for at notposen ikke synker, ettersom det brukes lodd i bunnen eller bunnringen for å strekke den ut. For det andre skal flyteelementet oppdrettholde posens utspilte form. Det er mulig å bruke det samme elementet for å spile ut notposen og for å skape oppdrift så posen ikke synker. Et eksempel på en slik konstruksjon er bruk av tette plastrør eller metal rør. Disse rørene er stive nok til å holde notposen utspilt, og i og med at de er tette, vil de inneholde luft og derfor gi oppdrift.

Rørene kan ha et innlagt isoporlignende materiale som tar hånd om oppdrift i tillegg til at sikkerheten i forhold til punktering øker, eller rørene deles inn i flere rom, skott (hvis et rom går i stykker vil det fortsatt være oppdrift i de andre). Alternativ kan det brukes to ulike materialer, der det ene materiale sørger for utspilling og det andre materiale sørger for oppdrift av flytekragen. Eksempelvis kan stålplater/stålbjelker (stålanlegg) sikre utspilling av kragen samtidig som de danner basis for gangbaner, mens oppdrift besørges av klosser i plastkledd isopor. 

Figur 5. Kombinert flyteelement og utspilling i form av plastrør. Bilde B viser oversiktsbilde, bilder C viser plastrøret med hoppenett og fortøyingsline, mens bilde A viser gangbane oppå plastrør som spiller ut merden.

Flytelementene kan kategoriseres i forhold til hvor fleksible de der, fra helt stive til helt fleksible. En fleksibel krage vil følge bølgebevegelsene, mens en stiv krage ikke vil gjøre det, men oppføre seg tilsvarende enbåt i bølger. Her vil lengden på konstruksjonen i forhold til bølgelengden ha stor betydning. For tiden brukes ikke fullstendig fleksible flytekrager. Det nærmest en kommer er plastrør (PE), som delvis vil følge bølgebevegelsene. Gummi har også vært prøvd, men da satt sammen til en mange kantet ramme med stive sammenføyninger i hjørnene (stål). En stiv konstruksjon kan eksemplifiseres gjennom bruk av en stålrørkonstruksjon i kragen, og en stiv konstruksjon vil påvirkes vesentlig mer av bølgekrefter enn en fleksibel konstruksjon. En krage med ledd er en konstruksjon som til en viss grad vil følge bølgebevegelsen, og er vesentlig bedre enn en stiv konstruksjon og følgelig vil den ikke ha behov for å ta opp like store krefter.   

Hver enkelt merd kan være en egen konstruksjon, eller den kan være del av en plattformkonstruksjon bestående av flere merder. Enkelte merder har ofte sirkulære eller mangekantede krager, mens merder som inngår i plattformkonstruksjoner gjerne er firkantede. De tradisjonelle plattformkonstruksjonene består da av flere enkeltmerder koblet sammen til en plattform.

En fordel med plattformkonstruksjoner er at de er enklere å arbeide på og vanligvis mere stabile. Normalt brukes slike tradisjonelle plattformkonstruksjoner på skjermede lokaliteter med mindre bølger. Plattformkonstruksjonene kan enten være leddede konstruksjoner eller stive; i det siste tilfelle vil det dreie seg om større stålrørskonstruksjoner.  

Figur 8. For at ikke fugl skal ta smolten etter utsett blir merdene utstyrt med fuglenett. Dette kan holdes oppe på ulike måter som enten ved og ha et element som flyter midt i merdene (A og B) eller ha stenger langs siden på merdene som holder nettet oppe (C).

Notposen

Notposen består av tråder som er knyttet eller vevd sammen til masker og Notposen brukes til å avgrense volumet hvor fisken kan være.

Notposen består hovedsakelig av notlin og tauverk. Tauet utgjør rammeverket og skal fange opp belastningene som påføres notposen. De viktigste delene av notposen er vist i Figur 51. Disse er: topptau, toppløkke, hovedtau, innfestingsløkke, sidetau, opphalertau, mageband, løkke mageband, bunntau, forsterkningsfelt, bunnløkke, krysstau, senterbunn.

Alle tau har en funksjon, de er forskjellige og de tar opp ulike belastninger. For eksempel skal løfting av notposen bare skje etter løkker montert på løftetau, som fortsetter som krysstau i bunnen av notposen. Det er ofte en annen farge på løftetauet for å gjøre det ekstra synlig, for løfting i et sidetau kan gi skader på notlinet, som også kan øke faren for rømming.

En notpose skal ha et produktsertifikat med informasjon om dimensjonsklasse, gyldighetsperiode og detaljer om notposen samt materialene den er laget av. En brukerhåndbok skal også følge med og eventuelle servicekort. Denne dokumentasjonen skal være tilgjengelig på lokaliteten. Gyldighetsperiode for en ny notpose er 24 måneder, som starter fra notposen settes i sjøen. Gyldighetesperioden kan forlenges med opp til 24 måneder (Se NS 9415).

Typer notposer

Det finnes flere typer notposer. I figur 10 er fire forskjellige typer notposer vist.

Notposen kan ha ulike former avhengig av utformingen av kragen eller rammen – dvs. at omkretsen kan være rund eller mangekantet. Selve posen kan ha kan ha lik omkrets nesten til bunnen, eksempelvis sylindrisk eller kubisk avhengig av om det er rund eller firkantet krage, eller den kan utformes som en spiss, spisspose eller spagettipose (fisken går ikke helt ned i spissen).

Sylindriske eller kubiske poser vil gi størst oppdrettsvolum ved likt overflateareal og dybde, og en større fôrsøyle ned til bunnen. En spisspose vil tåle mer strøm enn en sylindrisk/kubisk pose ved bruk av lodd/klumpvekt for å spenne ut posen, men mindre i forhold bruk av bunnring på sylindrisk/kubisk pose.

Siden posen er spent inn i overflaten gjennom forankringssystemet, og ikke i bunnen, vil vannstrømmen føre til at det blir avdrift i bunnen av posen, slik at den driver bakover. Derfor er det viktig at posene ikke er for trange, som kan føre til at fisken får for lite volum tilgjengelig og at fisketetthet blir for høy.

Geometrien på notposen er viktig, bredde/lengde i forhold til dybde på firkantede notposer, eller omkrets i forhold til dybde på runde/mangekantede notposer. Det vil si at notposen må ikke være for dyp i forhold til overflateutstrekning. Dette for at posen ikke skal klappe sammen når den blir utsatt for vannstrøm.

Nettkonstruksjon gjør at vann kan strømme gjennom notposen. Derved kan nytt vann strømme inn, mens vann hvor fisken har brukt opp oksygenet og skilt ut sine stoffskifteprodukter, kan strømme ut i bakkant, under forutsetning av at vannet kommer inn foran og går ut bak. Det trengs derfor ikke tilførsel av energi til forflytning av vann, noe som er unikt for denne produksjonsmetoden. I et energimessig bærekraftperspektiv er denne produksjonsmetoden gunstig.

Masker

Posen er laget av not med en gitt maskevidde. For å beskrive notposen brukes en del begreper, herunder stolpelengde og maskevidde og maskestørrelse, og det kan være noe forvirring.

En stolpelengde er avstanden mellom to knuter, fra midt på den ene til midt på den andre, målt på utstrakt not. Her brukes også begrepet ½ maske. Begrepet maskestørrelse eller maskelengde defineres som 2 ganger stolpelengde og her brukes også begrepet helmaske. Maskeåpning eller maskevidde brukes for å beskrive åpningen som oppstår dersom en presser en mal ned i en maske, dvs. 2 stolpelengder minus lengen på en knute. Hvordan stolpelengde, maskeåpning og maskelengde måles er vist i figur 11. I figur 12 kan du se en illustrasjon av maskeåpning, helmaske og maskeåpning.

Stort sett brukes firkantmasker i notposer, men det er også mulig å bruke sekskantede masker, som for øvrig er det som brukes i trålposer. For å ikke skape forvirring, bør det beskrives om det brukes firkant masker eller sekskantmasker, og bruk stolpelengde.

Siden trådene i maskene begrenser vannstrømmen, er det ønskelig å bruke en så stor maskevidde som mulig slik at trådarealet relativt sett blir mindre (omtalt som notas soliditet). Maskevidden må samtidig ikke være så stor at fisken svømmer ut eller prøver å komme ut og skader seg på notposen. Derfor det er nødvendig å optimalisere maskevidden slik at den tilpasses fiskestørrelsen. I lakseoppdrett er det eksempelvis vanlig å bytte maskestørrelse fra innsett av smolt til utslakting av stor fisk.).

Trådene

Trådene, også omtalt som linet i notposen, er laget i et plastmateriale. Dette er vanligvis nylon (polyamid, PA), men polyetylen (PE) er også brukt. Normalt brukes en spunnet tråd, multifilament, noe som betyr at tråden som danner masken, er spunnet sammen av mange tynne tråder til en tykkere tråd. På denne måten blir trådene mer fleksible, og nøtene blir også mer fleksible og greie å arbeide med.

I poser av polyetylen (PE) kan tykkere enkelttråder, også kjent som monofilament (jamfør fiskesnøre) brukes, men dette blir da en notpose som er mye stivere å jobbe med. Notposen kan enten ha masker som er vevd sammen, knuteløst notlin eller det kan benyttes knuter for å lage maskene. Begge typer brukes i dag (se figur 13).

Tabell 1. Typer notlin.

Forankring

Strømmen vil påvirke notposen og dytte den bakover. Forankringssystemet vil imidlertid holde kragene på plass, mens notposen lengere nede ikke har noe fast innfestingspunkt. Derved vil den drive med strømmen.

For å holde posen utspilt og for hindre avdrift brukes det vekter i bunnen. Vektene vil gjøre at avdriften reduseres, og mer vekt i bunnen vil gjøre at avdriften reduseres ytterligere. Men her vil det være nødvendig med optimalisering, for økt vekt i bunnen på posen øker behovet for oppdrift i flytekragen.

Under bølgeaktivitet vil kragen i overflaten og loddene i bunnen av posen ikke bevege seg i takt. Dette fører til at det blir vekselvis slakk og strekk i posen, eller rykking. Som en konsekvens øker belastingene på notposen. Det vil derfor være behov for tykkere tråder i posen og jo tyngre vekt, desto større vil belastingen bli på notposen.

Vekten i bunnen på notposen kan enten være i form av lodd (klumpvekter), eller en kombinasjon med vekt vevd inn i tauene i bunnen av posen. Bunnringer er en løsning som også brukes mye i dag. Da legges vekten inni plastringer som senkes ned langs ytterkanten av notposen, og bunnen på notposen vil så festes til disse ringene.

Figur 14. Merdkonstruksjoner utstyrt med bunnring som inneholder vekt for at notposen skal spennes ut og holde formen. Bunnringen kan heises og da vil merdposen også trekkes opp. Bilde A viser detalj av plattformen, merdkragen, hvor et av rørene er fylt med isopor, et er luftfylt og bunnringen som det underste røret som er vektfylt, bilde B viser krage, pose og bunnring (nederste svarte ring).

For at merden skal holdes i en gitt posisjon, må de forankres, så den driver fritt rundt med strømmen. Forankringen gjøres vanligvis til bunnen, men noen forankringspunkt kan også være på land, dersom forholdene er egnet.

Når et oppdrettsanlegg forankres, spennes anlegget fast og krefter overføres mellom forankringspunkt og anlegget. Forankringspunktet er derfor et fast punkt, og kreftene som må tas opp i dette punktet avhenger av strøm, bølger og utformingen av merdene. Siden det kan være store krefter, bør disse fordeles over flere punkter. Derfor brukes det både flere anker og flere punkter hvor kreftene i forankringslinene overføres til merdene/kragene. I henhold til forskrifter er det også krav om anlegget holdes på plass selv om en line skulle ryke.

Ser en prinsipielt på dette, kan en kloss som flyter i sjøen brukes for å visualisere hvordan et forankringssystem virker. Dersom klossen ligger og flyter i vannet, vil den bli tatt av vannstrømmen og drive i strømmens retning og jo sterkere strømmen er, desto fortere vil klossene drive. Hvis klossen holdes fast med en line, vil kreftene som linen må ta opp øke med sterkere strøm. Derfor må linen være tykkere for å tåle mer for at klossen skal holdes på plass. Det samme gjelder for innfestingspunktet der linen er festet til klossen. Ved bruk av to innfestingspunkter vil kreftene som må tas opp i hvert punkt reduseres til det halve. Tilsvarende vil bruk av to liner føre til at tynnere liner kan brukes for å holde klossen på plass.

Når arealet av klossen øker, vil kreftene som dytter klossen bakover bli større, og det må brukes liner som tåler mere. Dersom det lages mange hull i klossen, vil noe av vannet strømme gjennom klossen, og følgelig vil kreftene bli mindre. Dette er i prinsippet, og veldig forenklet (ikke tatt med form og bølgebevegelser), det som skjer når en merd ligger i sjøen og skal forankres.

Det er flere metoder som kan brukes til å forankre noe som flyter i sjøen, der ettpunktsforankring er en metode som typisk brukes når en båt ligger for anker. Her samles alle krefter i ett punkt, som må være i stand til å tåle store krefter. Derfor må både ankeret og ankerlinene være kraftige, på lik linje med ankerkjettingene på større båter.

Strømmen er hovedårsaken til at merdene vil forflyttes, eventuelt med et bidrag fra bølgende dersom de bryter. Dersom strømretningen endres, vil følgelig plasseringen av merdene endres. Tilsvarende vil en båt som ligger på ettpunktsforankring også drive rundt ikke er festet på et forankringspunktet der ankeret er festet. Derfor brukes ikke denne måten til forankring av tradisjonelle oppdrettsmerder, da det er ønskelig at de ligger på et gitt punkt.

Variasjon av vannstanden med flo og fjære vil også gjøre at det vil bli mer avdrift ved bruk av ettpunktsforankring. Hvis man ankrer opp ved flo, vil linen bli slakere ved fjære og båten vil drive lengere unna forankringspunktet på grunn av strømmen til det igjen blir strekk i forankringslinen.

For et oppdrettsanlegg er det ønskelig at ligger stabilt på et gitt sted og derfor må det festes på en annen måte. Vanligvis brukes et system som kalles forspent forankring. Et slikt system består i tillegg til forankringspunkter og forankringsliner, også av bøyer som flyter i overflaten. Ved forspent forankring trekkes forankringslinen ikke direkte fra merden og ned til bunnen, men i stedet opp til en flytende bøye på overflaten. Fra denne bøyen trekkes ankerlinene horisontalt inn til merdens krage. På denne måten overføres bare horisontale krefter til kragen ved påvirkning av vannstrøm.

Forankringssystemet fungerer som en fjær, der bøyene trekkes ned i vannet når kreftene øker på strømsiden, mens bøyene på motsatt side flyter høyere. Dette sikrer at merden forblir på plass, selv når den påvirkes av strømmen. Feil dimensjonering eller utforming av forankringssystemet vil føre til at bøyene går for dypt eller under vann. Ved å holde øye med bøyene kan man bestemme hvor strømmen kommer fra; dersom bøyene ligger dypere på en side, kommer strømmen fra den siden.

Dersom forankringslinen ble dratt rett fra merden og ned til forankringspunktet på bunnen, og systemet ble spent opp, forspent, på lavvann, ville oppdriften som var lagt inn i kragen på merden bidra til å holde merden på plass. Ved flo sjø ville imidlertid merdene blitt dratt enda mer ned, og en måtte bruke mer oppdrift i kragen og kreftene i ankerlinene ville øke. Dersom merdene nå ble eksponert for strek strøm, ville de kunne bli dyttet bakover, og siden de nå bare var festet med liner direkte til bunnen, ville de merdene følgelig bli dratt under vannoverflaten.

Oppdrettsmerdens forspente forankringssystem gjør at det er mulig å unngå dette problemet. Ankringslinen trekkes fra ankeret opp til en bøye som flyter på overflaten, med en vinkel i forhold til bunnen. Fra denne bøyen dras ankerliner horisontalt inn til kragen. Ved påvirkning av vannstrøm, vil kun horisontale krefter overføres til kragen.

Forspenningen oppnås ved at anlegget legges slik at det alltid er en viss spenning i linene ved lavvann. Dette oppnås ved at ankersystemet trekkes sammen med en kraft slik at det alltid er en spenning i linene.

Det skal alltid være krefter i forankringslinene dersom det ikke er strøm i vannet. Spenningen opprettholdes ved å trekke bøyene noe ned i vannet, fordi bøyene flyter helt oppå vannet om det for lite forspenning i linene. Når det blir høyvann, vil bøyene dras noe lengere ned i vannet, men mesteparten vil fortsatt være i overflaten.

Ankerlinene går heller ikke rett ned til forankringspunktene, men i en vinkel ut og ned til ankeret. Når en forankret merd påvirkes av strøm fra en side. vil den dyttes i motsatt retning av strømmen, men forankringssystemet vil virke i motsatt retning og holde den på plass. Bøyene fungerer som fjær i systemet, fordi etter hvert som kreftene øker, dras bøyene på strømsiden lengere ned, mens merden i noen grad forflytter seg med strømmen.

Hvis bøyene går dypt ned i vannet eller under vann, er forankringssystemet feil dimensjonert eller utformet. Bare ved å se på bøyene, kan man bestemmes strømretningen. Dersom det er forskjell i dybden på bøyene,kommer strømmen fra den siden der bøyene ligger dypest.

Utformingen av forankringssystemene avhenger av type anlegg som skal forankres, enten det er plattformanlegg eller enkeltmerder. Prinsippene for bruk av bøyer og forspent forankring vil imidlertid være like.

I stedet for å forankre enkeltmerder, kan det brukes rammefortøyinger eller systemfortøying. Dette innebærer at en «#forankringsramme» senkes til typisk 5-10 m for å ikke hindre båttrafikk til anlegget. Den enkelte merd kan så festes med liner ned til rammen som besår av langsgående og tversgående forankringsliner. Disse ligger noen meter under vannoverflaten og er inn spesielle koblingsplater. Fra disse koblingsplatene går tau opp til bøyer i overflaten og inn til festepunkter på merdenes krager.

Vanligvis brukes en såkalt #hanefot til å koble kragen på enkelmerdene. Her kommer det en line ut fra koblingsplaten i rammen som fordeles i to eller tre, før den festes inn i kragen på oppdrettsmerden. Dette gjøres for å fordele kreftene , slik at de tas opp på flere punkter i kragen.

Forankringslinene er vanligvis laget av en type plasttau som er sterkt og har begrenset strekk når de belastes. Før førstegangsbruk, blir de gjerne forstrukket på fabrikken for å unngå for mye forlenging etter de første belastningene. Normalt vil plasttau strekke seg varig etter de første belastingene, og vil ikke gå tilbake til opprinnelig lengde. Det innebærer at tauet blir lengere, og ved bruk i et forankringssystem vil følgelig forspenningen bli borte.

Alternativt kaa kjetting kbrukes som alternativ til plasttau, men den blir veldig tung i forhold til nødvendige tykkelser og lengder. Ofte brukes kjetting på delen som ligger helt inntil ankeret, fordi denne tåler mer fysisk belasting og kan gi en vis fjæreffekt.

Ståltau (wire) kan brukes, men disse er vesentlig tyngre å jobbe med enn plasttau. Det er også mulig å bruke en kombinasjon av plast og ståltau, for eksempel et plasttau med stålkjerne. Nyere, sterkere plastmaterialer som Kevlar kan også være aktuelle for å forbedre de tradisjonelle plasttauene.

Som festepunkt for å holde merden på plass, brukes vanligvis et anker som er festet i bunnen, ploganker. Dette ankeret er designet slik at det ved belasting kan dras ned i bunnsedimentene og feste seg. En forutsetning for bruk av slike ankere er derfor at det er løsmasser som ankeret kan feste seg i på bunnen, og som gir tilstrekkelig holdekraft. Ankeret dras ned i løsmassene som en plog. For at plogankeret skal feste seg, må det trekkes ned i bunnen med horisontale krefter. Dersom linenene dras for mye vertikalt opp til bøyene, vil ikke ankerene feste seg så godt.

For å løsne et ploganker som har festet seg, er det er et festepunkt i bakkant med et tau og en blåse på overflaten. Her kan du dra i for å løsne ankeret, som ellers vil være veldig vanskelig å få opp. Ankeret dras da opp i motsatt retning.

Forankringsbolter er et alternativ til ploganker, og de kan brukes når det er fjell på havbunnen. Hull bores da i fjellet, og forankringsboltene festes i disse hulene. Normalt vil det være øyebolter som brukes som forankringsliner, og som det er enkelt å feste til. Vanligvis vil boltene settes på havbunnen, men ved noen lokaliteter kan det være aktuelt å dra noen av forankringslinene til land og ha bolter i fjellet her. Disse vil være enklere å sette opp.

Bøyene som brukes er spesialdesignede forankringsbøyer som er skumfylte, og hvor ankerliner festes til koblingspunkt i bunnen på bøyene. Krefter skal ikke føres gjennom bøyene, noe som innebærer at at det ikke skal festes ankerliner til toppen og bunnen av bøyene.

Før forankringssystemet settes ut, simuleres det på kraftige datamaskiner med egnet programvare for å sikre riktige dimensjoner. Dette bidrar også til å hindre potensielle havarier og mulig rømning av fisk (krav i NS 9415).

Figur 17. Ploganker er et vanlig anker å bruke i forankring av oppdrettsmerder. Ankerne dras ned i bunnen slik at de holdes fast.

Begroing

Når notposene settes i sjøen vil de på sommeren bli utsatt for begroing i større eller mindre grad, avhengig av lokalitetene. Posene må derfor vaskes for å hindre at de gror igjen, slik at vannstrømmen og dermed oksygentilførselen til fisken ikke reduseres. Det gjøres vanligvis med spesielle notvaskere som senkes ned i vannet, alternativt kan nøtene tømmes for fisk og tas på land for vasking i store vaskemaskiner.

For å forlenge intervallene mellom hver vask kan nøtene impregneres før de settes ut. Impregneringen gjør at groer ikke setter seg så lett på. Før gjenbruk av nøter er det krav om kontroll av blant annet styrke og dette gjøres gjerne på en av de mange notservicestasjonene som er etablert langs kysten. 

Fôringsutstyr

Alle sjøanlegg har i dag en eller annen form
for automatisert utfôring, et fôringsanlegg. På grunn av mengden fisk og størrelsen
på merdene på lokalitetene vil det være behov for tildeling av store mengder
fôr årlig. Håndfôring er derfor ikke aktuelt og bruk av enkeltfôratomater i
hver merd vil også være arbeidskrevende å bruke på grunn av behov hyppig
påfylling av fôr.

Et fôringsanlegg består av fôrsiloer, gjerne flere, hvor større mengder fôr kan lagres. Under siloene sitter det en utporsjoneringsenhet som veier eller måler ut hvor mye fôr som skal sendes ut til den enkelte produksjonsenhet, merdene i dette tilfelle. Fôrpartiklen slippes så ned i en fôrslange (PE rør) hvor det går en luftstrøm (fôrsluse). Luftstrømmen i slangen er skapt av en blåsemaskin/kompressor som står foran utporsjoneringsenheten og fôret i form av den enkelte pellet transporteres så videre i denne luftstrømmen. Etter en kort transport kan fôret gå gjennom en selektorenhet, som virker etter #revolverprinsippet. Her styres hvilken slange fôret skal følge videre og det går en slange ut til hver enkel merd. Alternativt kan fôrslangen gå fra siloen og direkte ut til den enkelte merd, dvs. at det en silo leverer til hver en enkelt merd, noe som er mer vanlig når det er mye fôr som skal ut i den enkelte merd. Før fôret forlater slangen i oppdrettsmerden går det gjerne gjennom en sprede-enhet/fôrspreder som fordeler fôret i merden, vanligvis på merdoverflaten, men spredning på ulike dyp blir også sett på. Som alternativ til luft som medium for å transporter fôret blir det i dag sett på bruk av vann for transport av fôrpartiklene. Dette var også brukt tidligere, men næringslekkasje og oppløsning av fôr var da et problem. I dag jobbes det med utvikling av fôr som har en bedre holdbarhet ved vanntransport, ved at det legges på en overflatebeskyttelse («coating»). Vannfôring krever bruk av mindre energi en bruk av luftfôring.

Fôringsanlegget med fôrsiloene er gjerne en integrert del av en flåte, også omtalt som fôrflåte. Denne ligger nære oppdrettsmerdene. Alternativt kan fôringsanlegget ligge som et separat anlegg på land. I det siste tilfelle må merdene ligge nær land for det er begrenset hvor lang strekning fôret kan transporteres i fôrslanger. Mest vanlig i dag er å bruke fôrflåter. Dette gjør at dersom det ikke er produksjon av fisk på en lokalitet kan flåten flyttes til en lokalitet hvor det er produksjon og brukes der. Ved bruk av fôrflåtene er også lette å fylle opp med siloene på flåten med fôr siden fôret normalt kommer med båt. Med de store fôrmengdene som trengs på dagens merdanlegg er båttransport det eneste aktuelle. Det er spesialiserte båter som er kun er bygget for transport av fiskefôr. Per i dag gjøres fylling av fôrsiloene på fôrflåten automatisk ved at båten, som kommer med fôr åpner påfyllingslukene for fôr i siloene med fjernstyring. Fôrbåten legger heller ikke inntil fôrflåten, men ligger litt unna når den fyller opp (spesielt posisjoneringssystem som holder en gitt avstand mellom båt og flåte, dynamic positioning system – DP (kjøres gjerne opp mot en refleksjonsstolpe på flåten). Personell på oppdrettsanlegget trenger derfor ikke være med til stede ved denne ved leveranser av fôr og personell fra fôrbåten trenger heller ikke gå om bord på fôrflåten for alt kan fjernstyres fra fôrbåten. Gjennom de siste årene har kapasiteten på fôrflåtene økt og i dag er det fôrflåter med opptil 1000 tonn i kapasitet.