Innhold
Smoltifisering og laksens vandring
Atlanterhavslaks er en anadrom fisk som vandrer opp i elver for å gyte. Etter ett eller flere år i ferskvann går unglaksen ut i havet hvor den tilbringer 1-3 år på søk etter næringsrik mat frem til kjønnsmodning (Figur 5). De fleste Atlanterhavslaks foretar flere gytevandringer, i motsetning til Stillehavslaks som dør i elva etter en enkel gyting. En varierende andel av hannene modnes i elva uten å vandre ut i havet, og den såkalte gyteparren konkurrerer med de store tilbakevendte hannene om å befrukte eggene. Andelen av gyteparr hos Atlantisk laks varierer sterkt mellom ulike populasjoner fra noen få prosent til over halvparten av alle hannene.
Under laksens vandring fra oppvekstelva og ut i havet utvikler parren seg til en smolt som er tilpasset et liv i sjøvann. Dette skjer ved at parren gjennomgår morfologiske, atferdsmessige, og fysiologiske forandringer kalt smoltifisering. Den brungrønne fargen og de mørke parrmerkene langs sidene hos parren forsvinner, og smolten får en sølvfarget kamuflasje som en pelagisk fisk (Figur 6). Mens den bunnlevende parren svømmer mot strømmen og forsvarer et territorium, svømmer smolten i stim medstrøms i oppvekstelva.
De osmoregulatoriske forandringene skjer gradvis under nedvandringen i mai-juni, slik at laksen er tilpasset sjøvann etter å ha stått noen dager i elvemunningen. Mens parren tar aktivt opp Na+ og Cl– med enzymet Na+/K+-ATPase i gjellenes kloridceller, danner smolten nye kloridceller hvor enzymet pumper ut overskuddet av Na+ og Cl– når den vandrer ut i havet (Figur 7). Dessuten drikker fisken gradvis mer vann som tas opp i tarmen for å erstatte vanntapet når saltholdighet i vannet øker. Nyrene skiller ut det økende overskuddet av toverdige ioner ved å gradvis produsere mindre urin under utvandringen. Dersom smolten ikke kommer tidsnok ut i havet, vil den resmoltifisere i elva og mister dermed evnen til å osmoregulere i sjøvann, noe som kan medføre høy dødelighet.
Smoltifiseringen er styrt av indre hormonrytmer, spesielt veksthormon og kortisol, som aktiverer de osmoregulatoriske tilpasningene og stimulerer kroppsveksten om våren (Figur 8). Til sammenlikning skjer det små forandringer hos såkalt «landlocked» laks som lever hele livet i ferskvann etter at de ble hindret i å vandre ut i havet da landet hevet seg etter siste istid for ca ti tusen år siden. Blekelaksen er en slik istidsrelikt som delvis har mistet evnen til å tilpasse seg sjøvann og som gyter i innsjøen Byglandsfjorden.
Daglengden og vanntemperaturen påvirker hormonrytmene og dermed smoltifiseringen, slik at vandringen ned elva og ut i havet skjer på et optimalt tidspunkt, kalt «smoltvinduet». I oppdrettsnæringen kan man endre tidspunkt for smoltifiseringen ved å styre temperaturen og lysforholdene. Overføring av oppdrettslaks til fullt sjøvann utenfor «smoltvinduet» vil kunne føre til redusert vekst og høy dødelighet.
