Innhold
Teknologi – Introduksjon til fagområdet
Teknologidelen av boken handler om oppdrettsteknologi og hvordan man kan skape et best mulig miljø for oppdrettsfisken, samtidig som at negative effekter på det omkringliggende miljøet minimeres. Fokuset vil primært være på oppdrett av laks, som utgjør mer enn 95 % av oppdrettsnæringen i Norge, både når det gjelder produksjonsvolum og verdiskapning. Teknologien som beskrives er imidlertid av generell art og kan også være relevant for andre oppdrettsarter.
Det kan være nyttig å kjenne til historien og myndighetenes tillatelsesordning for oppdrett for å forstå hvorfor teknologien har utviklet seg slik den har, hvorfor anleggene ser ut som de gjør, og hvorfor de er plassert der de er.
Utviklingen av norsk oppdrettsnæring har vært politiske styrt og dette har vært mulig gjennom en kontinuerlig tilpassing av tillatelsesordningen i forhold til de målene for utvikling av næringen som var ønsket. Målene det har vært styrt etter har i stor grad vært knyttet til forhold som marked, miljø, sykdom og rømming av oppdrettsfisk.
Teknologisk gjennombrudd: Etter spede forsøk med oppdrett av ulike fisk på 1960-tallet, stod næringen overfor et gjennombrudd da utsett av laks lyktes i 1970.
Historien til norsk oppdrettsnæring beskrives i et eget avsnitt og her fokuseres det på utvikling av laksenæringen fra tidlig 70 tall og frem til i dag. Hvordan politiske rammebetingelser har vært med å styre driftsformer og den teknologiske utviklingen blir også beskrevet.
Teknologikapittelet er delt inn i tre faser som følger dagens anleggsstruktur i norsk laksenæring.
Fase 1:
Stamfisk-anlegg→
Driver med avl for å sikre at næringen har best mulig fiskemateriale. Anleggene holder voksen kjønnsmoden fisk i ferskvann, fisken strykes, rogn og melke blandes og befruktede rogn leveres til settefiskanleggene gjennom hele kalenderåret.
Fase 2:
Settefisk-anlegg→
Er landbaserte og står for klekking og oppfôring av fiskeyngel i ferskvannsfasen, og salg av fisk som er klar for å settes i sjøvann, smolt, til matfiskanleggene. Settefiskanleggene har tradisjonelt ligget i områder med rikelig tilgang på ferskvann i nærheten av kysten, for også å sikre sjøvannstilførsel. På settefiskanleggene har kar blitt brukt som oppdrettsenheter.
Frem til rundt år 2015 hadde smolten en vekt i størrelsesorden 100 g, men smoltvekten har vist en økende trend de siste årene. Det er nå mulig å produsere smolt for overføring i sjøvann hele året.
Fase 3:
Matfiskanlegg
Står for produksjon av laks i merder i sjøen frem til den når en slaktevekt på rundt 5 kg og den leveres videre til #slakteriene for utsending til markedet.
Dette har vært den klassiske produksjonsmodellen for norsk oppdrettslaks frem til i dag, men nå begynner denne modellen å utfordres både med større fisk levert fra settefiskanleggene, storsmolt/postsmolt og matfisken produseres nødvendigvis ikke i tradisjonelle merder lenger.
Teknologien som brukes på stamfiskanleggene vil ikke beskrives nærmere for det er bare et fåtall slike anlegg i Norge og dette er veldig spesialiserte anlegg. Fokus vil derfor være på teknologi brukt på settefiskanlegg og matfiskanlegg. Her presenteres oppbygging av anleggene, hvilke tekniske kompontener som trengs og deres funksjon. Fokus vil være på sammenhengen mellom de tekniske komponentene og et gunstig miljø som sikrer en god fiskevelferd og at miljøet rundt #oppdrettsanleggene blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte.
På settefiskanlegg vil det bli gått gjennom lokalisering, vanntransport, vannbehandling, produksjonsenheter (klekkeri, #yngel og #smolt), fôringssystemer, håndteringsløsninger (interntransport, sortering, #vaksinering og løsninger for transport ut av smolt), avløp og dødfisk/avfallsbehandling, instrumenter og overvåking. Det vil bli sett på både tradisjonelle gjennomstrømningssystemer og systemer som gjenbruker vann, resirkuleringsanlegg (RAS).
Innen tradisjonelle matfiskanlegg vil det bli gått gjennom lokalisering og #lokalitetsklassifisering, merder og merdtyper, #forankringsløsninger, flåter og fôringssystemer, håndteringsløsninger (sortering, avlusning), miljøpåvirkning, dødfisk og avfallsbehandling, nødvendige båter, instrumentering og overvåking.
Det vil også bli gått gjennom teknologi som er under utvikling for nye produksjonsmetoder herunder merder for eksponert farvann, også kalt offshore merder, nedsenkbare merdløsninger, lukkede oppdrettsmerder og landbasert oppdrettsanlegg for matfisk både med bruk av fri vanngjennomstrømning og resirkulering av vannet i et lukket (RAS). Nye produksjonsformer med mulig teknologi vil også bli sett på, herunder post-smolt produksjon og landbaserte fullproduksjonsanlegg som dekker alt fra å motta #øyerogn til å sende ut slakteklar fisk.
Næring og anleggsstruktur
Siden den spede start av norsk lakseoppdrett på begynnelsen av 1970-tallet har det vært en enorm utvikling i oppdrettsteknologi. Det mest iøynefallende er den betydelige økningen i størrelsen på anleggene, da dagens anlegg er mange ganger større enn de som ble bygget i starten. Selv om anleggsstrukturen (merder, notposer, fôrflåter, fortøyningsanlegg mm) har holdt seg relativt stabil, har det nå begynt å komme interesse for å utforske alternative oppdrettsformer, slik som oppdrett lenger til havs, i lukkede merder og oppdrett av fisk til slaktestørrelse på land.
Anleggsstrukturen har i stor grad vært styrt politisk og av konsesjonsordninger (tillatelser). Det finnes ulike typer tillatelser for ulike formål. Tillatelsene for kommersielt oppdrett har vært delt inn i stamfisk, settefisk og matfisk. I tillegg finnes undervisningstillatelser, forskningstillatelser, utviklingstillatelser og visningstillatelser, og tillatelser for slaktemerd og fiskepark.
For å drive oppdrett av laks eller ørret som skal slaktes og brukes til menneskemat kreves en matfisktillatelse. I kommersielle matfisktillatelser blir det oppgitt en maksimal tillatt biomasse (MTB). Dette tallet angir den maksimale vekten fisken tilknyttet tillatelsen kan ha og betyr at mengden fisk ikke kan være større enn tildelte MTB på noe tidspunkt. Èn MTB er på 780 tonn eller 940 tonn lengst nord i landet.
En tillatelse består av to del-tillatelser. En del-tillatelse til å drive akvakultur av en gitt art i et gitt omfang (produksjonstillatelse), og en del-tillatelse til å gjøre dette på ett gitt sted (lokalitetstillatelse). En produksjonstillatelse kan være for flere arter, og oppdretter kan fordele tillatelseskapasiteten (MTB) mellom artene. I dag er det 1162 matfisktillatelser for produksjon av laks og ørret (Figur 3). Antall matfisktillatelser for andre arter er på 190, ifølge BarentsWatch.
Akvakulturtillatelser kan overføres, men utleie av tillatelser er ikke tillatt. Akvakultur er regulert av flere ulike myndigheter og regelverk som det fremgår av Figur # nedenfor. Det har vært matfiskkonsesjonene som har styrt utvikling av næringen og teknologien for det er der det settes begrensninger på hvor mye matfisk som kan produseres og sendes til markedet.
Settefisk er i akvakulturregelverket definert som rogn og fisk som produseres med sikte på overføring til andre lokaliteter eller annen type produksjon. Det er fylkeskommunene som behandler søknader om tillatelse til settefiskproduksjon. Det kan ikke gis tillatelse til settefiskproduksjon på sjøvannslokalitet. Dette gjelder selv om det er tette flytende merder med ferskvann. Det kan heller ikke gis slik tillatelse for merdbasert ferskvannslokalitet. En gitt tillatelse angir et visst antall settefisk eller smolt klar for utsett i sjøen. Det finnes i dag rundt 230 settefiskanlegg i Norge som produserer smolt til oppdrettsnæringen.
Politiske rammebetingelser
Rammebetingelser styrt av våre politikere har vært viktig for utviklingen av norsk oppdrettsnæring og i dag er norsk oppdrettsnæring en gjennomregulert næring hvor aktørene må forholde seg til en rekke lover/forskrifter og standarder og hvor nye stadig kommer til. Dette har også vært viktig for hvor og hvordan den teknologiske utviklingen har foregått ved at det er gitt forutsetninger i tillatelser/konsesjoner og gjennom innføring av lover og forskrifter. I de senere år har også EUs regelverk fått innvirkning på utviklingen av næringen, eksempelvis EU’s vanndirektivet.
Det er mange eksempler på hvordan statlige reguleringer har påvirket utviklingen innen oppdretsteknologi. Et eksempel er at det i en oppdrettsmerd kan være maksimalt 200 000 individ, og at det er satt en tetthetsgrense på 25 kg/m3 hvilket betyr at det ikke bygges enormt store oppdrettsmerder. Et annet eksempel er at det i en avdeling på et settefiskanlegg kan være maksimalt 2,5 millioner individer.
Et annet godt eksempel på politisk innflytelse på teknologiutviklingen er tildeling av særlige konsesjoner med spesielle vilkår, som tildelingsrunde med grønne konsesjoner. Her var det krav om at en ny og grønnere teknologi skulle brukes, eksempelvis i forhold til #lakselus, rømning av fisk eller miljøpåvirkning. Konsesjonene satte også andre krav til hvordan disse anlegge skulle driftes og følges opp sammenlignet med ordinære konsesjoner. En annen konsesjonstype var utviklingskonsesjoner som ble gitt for å stimulere til innovasjon og teknologisk utvikling innen oppdrettsnæringen. Blant annet ble gitt flere tillatelser til offshore merdteknologi. Tildeling av såkalte forskningskonsesjonene har også vært en vesentlig strategi for myndighetene når det gjelder å styre hvor utviklingen av ny teknologi skulle gjøres. Undervisningskonsesjoner er også en spesiell type konsesjon som blir gitt til skoler for at de skal kunne lære om drift av anlegg. Slike konsesjoner leies gjerne ut til ordinære oppdrettere, men elvene på skolene er ute på disse anleggene for å få en praktisk opplæring. Visningskonsesjoner er type en konsesjoner hvor formålet er å vise frem hva fiskeoppdrett er og gis for å tillate offentlig tilgang eller visning av akvakulturanlegg. Slike konsesjoner er gjerne knyttet opp mot et innendørs visningssenter der allmennheten kan lære mer om oppdrettsvirksomheten, teknologien som brukes, og miljøpåvirkningen av slike anlegg. Andre eksempler på hvordan politiske grep har styrt teknologiutviklingen frem til nå er gjennom avgifter på nye matfiskkonsesjoner i sjøen (eksempelvis kjøp av konsesjoner gjennom en auksjonsordning), mens det for konsesjon for produksjon på land ikke har vært avgifter.
#Trafikklysmodellen er en modell som myndighetene innførte i 2017 for å sørge for forutsigbar og bærekraftig vekst i havbruksnæringen. Systemet brukes i dag for å få kontroll på lakselus-situasjonen langs kysten. Kysten er delt inn i 13 geografiske produksjonssoner og hver sone blir vurdert i forhold til påvirkning av ville laksestammer i området. Fargen på hver sone settes ut fra hvordan lakselus påvirker ville laksefisk i området, og avgjør om oppdretterne får tillatelse til å vokse, opprettholde samme produksjonskapasitet eller om de må redusere produksjonen. Denne ordningen er selvfølgelig en pådriver for utvikling av nye løsninger og ny teknologi for å redusere problemene med lakselus.
